Kommer Jesus når som helst?

Spørsmålet om når Jesus kommer tilbake er mer aktuelt enn noensinne. Mange bibellesere forsøker å finne ut om tiden ut fra det som står skrevet.

Svarene havner i en av to tankebaner. Enten kommer Jesus når som helst uten at noen profetisk hendelse må finne sted på forhånd, eller så er det visse begivenheter som må skje før han kommer.

Dette bibelstudiet belyser det bibelske svaret og utfordrer deg til å møte framtiden rustet med hva Guds Ord sier om tiden for Jesu gjenkomst.

ET SPØRSMÅL OM TRENGSEL

En gang da jeg var ti år gammel gikk jeg som vanlig hjem fra skolen. Vel framme åpnet jeg døra, men det var ingen hjemme! Verken mor, far eller noen av søsknene mine var der. Jeg sprang ut i hagen, men de var heller ikke der. Plutselig ble jeg grepet av panikk. Jeg trodde at nå hadde Jesus kommet og hentet de andre i familien, og at jeg ikke var blitt med til himmelen. Det var forferdelig! Og nå skulle altså trengselstiden begynne. Men da kom mor. Hun hadde vært hos damen i nabohuset. Gjett om jeg ble lettet.

Min innbilning den dagen var heldigvis feilaktig. Grunnen til at jeg hadde disse tankene var at jeg trodde at Jesus kunne komme når som helst på en hemmelig måte for å hente menigheten til himmelen. Jeg hadde nemlig blitt eksponert for bibelundervisning som understreket denne oppfatningen av Jesu gjenkomst.

Spørsmålet vi skal ta rede på er om det er holdbart å tro at Jesus kan komme når som helst og ta menigheten ut av verden før endetidens store trengsel.

Trengsel og bortrykkelsen

Trengsel har alltid fulgt Guds menighet. Jesus sa: ”I verden har dere trengsel” (Joh 16:33). Han meddelte en av de sju menigheter i Åpenbaringsboken: ”Jeg vet om din trengsel” (Åp 2:9). Apostelen Paulus sa: ”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apg 14:22). Han opplevde det selv: ”Trengsler venter meg” (Apg 20:23), og skrev til de troende: ”Dere som lider trengsel” (2 Tess 1:7). Han ville styrke de troende ”så ingen skulle vakle i disse trengsler” (1 Tess 3:3). ”Vær [...] tålmodige i trengselen” oppfordrer han i Romerne 12:12. Og i Åpenbaringen 1:9 leser vi: ”Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen.”

Likevel er det enkelte bibeltolkere som sier at vi må skille mellom alminnelig trengsel og den store trengsel. Menigheten opplever trengsel nå, men skal ikke være på jorden i den store trengsel, sies det. Jesus skal komme før trengselstiden for å hente de troende som er rede til himmelen. Dette kalles populært for bortrykkelsen.

Betegnelsen 'bortrykkelse' er basert på noe Paulus skrev 1 Tessalonikerne 4:17. Her står det at når Jesus kommer skal de troende ”rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren”. Hva som skjer med de troende etter deres samling hos Jesus i skyene kommer strengt tatt utenom betydningen av ordet 'bortrykkelse'. Om de troende reiser til himmelen sammen med Jesus eller følger ham i hans nedstigning til jorden, er avhengig av når bortrykkelsen skjer i forhold til trengselstiden.

Det hele koker ned til dette: Bør endetidens troende vente seg stor trengsel eller ikke?

Her må vi la Skriften tale for seg selv uten å nærme oss den med forutfattede meninger. Det holder ikke å sette opp et profetisk tidsskjema for deretter å få skriftsteder til å passe inn i oppsettet. Man skal heller lese objektivt og bøye seg for Bibelen, også når den slår hull i teoriene våre. Det må være naturlig å stille spørsmål ved en teori for å se om den er levedyktig eller ikke.

Historiens vitnesbyrd

Før vi undersøker i detalj hva Bibelen sier om Guds menighet og den store trengsel, skal vi ta en titt bakover i tiden. Når vi ser på læren om endetiden i lys av historien, oppdager vi at troende har til alle tider lært at menigheten skulle gjennomgå den store trengsel. Etter denne trengselstid blir de troende rykket opp i luften for å møte Jesus når han kommer i makt og stor herlighet. Denne fremstillingen kan spores tilbake til oldkirken og har gjennom tidene vært rådende innenfor den største del av kristenheten.

Det finnes gode eksempler av skrifter fra den første menighetens tid som viser at en aktuell forventning av Jesu komme kan forenes med den oppfatning at den store trengsel går forut for Kristi gjenkomst og samlingen av de hellige. Denne tankegangen finner vi i Didaché (De Tolv Apostlers Lære), et skrift som var godt kjent i oldkirken. Det dateres så tidlig som ca. år 120 e.Kr., og var en av de viktigste håndbøker som regulerte de kirkelige ordninger. Her følger siste delen av skriftet:

”Våk over deres liv! La ikke deres lamper slukne og løs ikke beltet om livet, men vær beredt! For dere vet ikke i hvilken time vår Herre kommer. Kom ofte sammen og søk det som er til gagn for deres sjeler. For hele den tid dere har hatt troen, vil ikke hjelpe dere hvis dere ikke holder mål i den siste tid. For i de siste dager skal de falske profeter og forførerne bli tallrike. Sauene skal forvandles til ulver, og kjærligheten vendes til hat. For ettersom lovløsheten tiltar, skal de hate og forfølge og angi hverandre. Og da skal verdensforføreren komme til syne som Guds Sønn og gjøre tegn og under. Jorden skal overgis i hans hender, og han skal gjøre skjenselsverk som det aldri har vært maken til fra evighet av. Da skal menneskeslekten komme i prøvelsens ild, og mange skal falle fra og gå fortapt, men de som holder ut i troen, skal bli frelst av forbannelsen selv. Og så skal sannhetens tegn vise seg: Først det tegn at himmelen åpner seg, dernest basunstøtets tegn, og for det tredje de dødes oppstandelse - dog ikke alles, men som det er sagt: ‘Herren skal komme, og alle hellige være med ham’. Da skal verden se Herren komme på himmelens skyer” (16:1-8).

Dette er et klart vitnesbyrd om at helt fra begynnelsen har menigheten trodd at samlingen av de gjenoppståtte og levende troende hos Jesus i skyene finner sted etter den store trengsel.

Et annet eksempel på den første menighetens syn på Jesu gjenkomst finner vi hos Klemens som var presbyter i Rom. Det sies at han ble personlig undervist av apostlene, og brevene han skrev til korinterne nøt stor anseelse i oldkirken. Her følger et utdrag av hans andre brev til korintierne, skrevet ca. år 96 e.Kr.:

”For Herren sa: ‘Jeg er kommet for å samle alle folk, stammer og tungemål.’ Dette sikter til hans åpenbaringsdag, da han kommer og forløser oss, enhver etter sine gjerninger. Også de vantro skal få se hans herlighet og makt og vil bli bestyrtet når de ser verdensherredømmet lagt i Jesu hånd” (17:4-5).

Klemens sier her at når Jesus kommer for å opprette sitt rike, vil han samtidig forløse de troende. Med andre ord, er det ikke flere år som skiller disse hendelsene.

Også andre kirkefedre fra det første til det tredje århundre e.Kr. ga uttrykk for det samme i sine skrifter. Disse er blant annet Justin Martyr, Ireneus, Tertullian, Lactantius og Hyppolyt. Felles for disse er overbevisningen om at menigheten skal gjennomgå den store trengsel før Jesus kommer igjen.

Darbyism

Det var ikke før på 1830 tallet at en ny lære oppsto. Den gikk ut på at en utvalgt gruppe av troende skal dra til himmelen før den store trengsel, men at også andre troende skal gjennomleve trengselstiden. John Darby (1800-1882), som var tilsluttet Brødrebevegelsen i England, ble denne nye læres fremste talsmann. Han fremmet sine synspunkter først i sitt hjemland og siden i Amerika. Selv om hans lære ble varmt mottatt av noen, ble den avvist av andre bibel-fortolkere, eller ble først mottatt og siden forkastet av andre.

Læren spredte seg sakte fram til begynnelsen av forrige århundre, da dens popularitet skjøt fart. Dette hadde sin grunn i at den andre utgaven av Scofield Reference Bible presenterte denne teorien som en læresetning. Over 3 millioner eksemplar av denne studiebibelen ble solgt innen 50 år etter at den ble utgitt i 1917. Millioner av troende ble etter hvert nådd med dette synet på endetiden.

Mange bibelskoler antok denne måten å tolke det profetiske ordet på, og profeti konferanser gjorde denne læren kjent. Det er derfor ikke rart at mange kristne ledere i den siste generasjon har antatt at ideen om menighetens bortrykkelse til himmelen før den store trengsel er en lære som har sine røtter i apostolisk tid. Men denne populære teorien har ingen støtte i den historiske tolkningen av Skriften.

Noen fortolkere mener imidlertid at Darbys lære er en gjenoppdaget sannhet, men kristne skrifter fra oldkirken bekrefter ikke dette.

Selv om teorien om menighetens bortrykkelse til himmelen før den store trengsel virker å være utbredt, tror fortsatt mange bibel-fortolkere at menigheten skal møte Jesus i luften når han kommer tilbake til jorden. Disse fortolkere har holdt fast på den bibelske og historiske troen på at menigheten skal gjennomgå den store trengsel før Jesus kommer igjen.

En ny overbevisning

Første gang jeg hørte noen undervise om at bortrykkelsen skjer etter den store trengsel var i 1984 da jeg var tjueto år gammel. Men min oppvekst med bøker, blader, sanger, filmer og forkynnelse om endetiden som gikk ut på at bortrykkelsen skjer før den store trengsel gjorde at jeg ikke godtok denne ’nye’ undervisningen. De neste årene samlet jeg derfor stoff fra Bibelen som skulle forsvare synet om at bortrykkelsen skjer før den store trengsel.

En dag i 1989 da jeg var i bønn kom det en klar overbevisning over meg at jeg tok feil! Og etter hvert som jeg leste i Skriften fikk jeg se det profetiske ordet i et nytt lys. Den bibelske forestillingen om at bortrykkelsen skjer etter den store trengsel begynte å klarne. Jeg oppdaget at endetidslæren jeg vokste opp med ikke stemte med det som står skrevet.

PROFETISKE SKRIFTER OG ENDETIDEN

De alle første troendes forståelse av Jesu gjenkomst var selvfølgelig rotfestet i Jesu egen lære. Apostlene mottok Jesu lære og formidlet den videre via tale og skrift. Deres skrifter utfylte det Jesus selv hadde sagt om sitt komme, som ifølge ham skjer etter den store trengsel:

”Men i de dager, etter denne trengselstid, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Og de skal se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet” (Mark 13:24-26).

Jesu gjenkomst ble fra begynnelsen framstilt som én stor offentlig hendelse; Jesus åpenbarer seg i herlighet, de troende samles hos ham, og Guds rike etableres på jorden. Når de troende leste apostlenes skrifter var det denne framstillingen av Jesu gjenkomst som lå til grunn. De fikk også kjennskap til andre emner, for eksempel Antikrists åpenbarelse før Jesus kommer, og de troendes oppstandelse når han kommer.

Peter og Johannes som var blant apostlene som skrev om Jesu gjenkomst (f.eks. 1 Pet 5:4; 1 Joh 3:2). Det er åpenbart at de hadde i tankene hva Jesus selv hadde undervist dem angående hans gjenkomst. Deres skrifter samsvarte med andre skrifter som nevnte Jesu gjenkomst skrevet av apostelen Paulus, så vel som Jakob (Jak 5:7) og Judas (Jud v.14). Det fantes ingen uoverensstemmelser mellom disse skriftene, og derfor ingen indikasjon på et separat komme før den store trengsel.

Med dette i tankene skal vi nå se på Paulus’ andre brev til tessalonikerne og Åpenbaringsboken, som er to sentrale skrifter når det gjelder endetiden. Vi skal se hva de har å si oss om menigheten, Antikrist og den store trengsel.

Andre Tessalonikerne og endetiden

Paulus skrev dette brevet to eller tre år etter at han hadde grunnlagt menigheten i Tessalonika. Etter bare noen få uker i denne byen ble Paulus nødt til å forlate de som hadde kommet til troen på Jesus (Apg 17:1-10). Selv om Paulus var der bare en kort tid var det nødvendig for ham å opplyse de nyomvendte om ”syndens menneske”, ellers kjent som Antikrist. Paulus visste nemlig at Antikrist måtte stå fram før Jesu gjenkomst, og dette gjorde han menigheten klar over. I sitt andre brev til dem, skrev han:

”La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske bli åpenbart, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud. Minnes dere ikke at jeg sa dere dette da jeg ennå var hos dere?” (2 Tess 2:3-5).

Det går fram av den siste setningen at Paulus ofte hadde talt om Antikrist i løpet av de ukene han var hos de nye troende i Tessalonika. Formen av det greske verbet for ”jeg sa” [élegon] viser dette. Uttrykket betyr egentlig ”jeg pleide å si”.

Det ville være bakvendt av Paulus å bruke tid og energi på dette hvis menigheten skulle bli hentet til himmelen før Antikrist stod fram. For Paulus å gå i detalj om ting som ikke angikk de nye troende er ulogisk, spesielt med tanke på at det var så mye annet de trengte å få undervisning i. Det Paulus faktisk gjorde var å advare menigheten. Han ga dem så pass mange detaljer om Antikrist slik at de kunne gjenkjenne ham når han sto fram:

”Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud [...] Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt [...] Stå derfor støtt, brødre” (2 Tess 2:4, 9-10, 15).

Grunnen til at menigheten fikk disse opplysningene av Paulus var at i hans fravær hadde de blitt lurt til å tro at Jesu gjenkomst skulle skje aldeles straks. Paulus korrigerer dem ved å skrive om det som skjer før Jesus kommer tilbake:

”Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham: La dere ikke så snart drive fra vett og sans! La dere ikke skremme, verken ved noen ånd eller ved noe ord eller ved noe brev som sies å komme fra oss, og som går ut på at Herrens dag alt er her. La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske bli åpenbart” (2 Tess 2:1-3).

Endetidens Antikrist er åpenbart ikke menigheten uvedkommende. Det advares mot ham også i 1 Johannes 2:18: ”Dere har hørt at Antikrist kommer.” Et slikt uttrykk er med på å vise at menigheten vil se ham stå fram. Og siden Antikrist står fram i forbindelse med den store trengsel (Åp 13:3-5), betyr dette at menigheten vil være til stede på denne tiden.

Åpenbaringsboken og endetiden

Når det gjelder Åpenbaringsboken, må vi ha det klart for oss at den er skrevet til troende under forfølgelse. De fleste fortolkere er av den oppfatning at boken ble skrevet av apostelen Johannes mot slutten av det første århundre under keiser Domitians forfølgelse av de troende. Forfatteren selv var i eksil på øya Patmos da han fikk sine syner (1:9). Åpenbaringsboken må derfor respekteres som trøstebok for forfulgte troende, med endegyldig aktualitet for dem som lever like før Jesu gjenkomst.

Åpenbaringsbokens anliggende er å forberede de kristne menigheter innfor den trengsel og det martyrium som de står foran. Dens ærend er også å forberede de troende på Jesu gjenkomst ved å vekke, formane og trøste dem, så vel som å oppmuntre dem til å holde ut til han kommer.

Budskapene til de sju menighetene i kapittel 2 og 3 inneholder alle løfter til ”den som seirer” (2:7, 11, 17, 26; 3:5, 12, 21). Hva det vil si å seire i denne sammenhengen kommer klart fram senere i boken. Vi leser i kapittel 12:11: ”De har seiret over ham [Satan] i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.” I kapittel 15:2 får Johannes se ”de som hadde seiret over dyret og dyrets bilde og over tallet for dyrets navn”. Dette synes å vise at de troende i menighetene i kapittel 2 og 3 ikke er i himmelen når begivenhetene i Åpenbaringsbokens hoveddel finner sted.

Et avsnitt i kapittel 13 indikerer også at menigheten er til stede i den store trengsel. Det innledes med dette verset: ”Alle som bor på jorden, skal tilbe det [dyret], hver den som ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok...” (v.8). Følgelig betyr dette at de troende, ”de som har sine navn skrevet i livets bok” (Fil 4:3), ikke skal tilbe Antikrist. Som et resultat blir de forfulgt, slik de etterfølgende vers i Åpenbaringen 13 viser:

”Dersom noen har øre, han høre! Om noen fører i fangenskap, han går i fangenskap. Om noen dreper med sverd, han skal drepes med sverd. Her er de helliges tålmodighet og tro” (v.9-10).

Vi må merke oss at også Paulus kaller de troende for ”de hellige” (jfr. Ef 1:1; Fil 1:1; Kol 1:2; osv.). I tillegg må vi være klar over at det er ingenting i sammenhengen i dette kapitlet som tyder på at alle disse menneskene blir troende først etter at den store trengsel har begynt.

Noe annet som viser at den store trengsel angår menigheten, er Jesu ord til de troende i Åpenbaringen 22:12: ”Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.” Hva kan dette ellers sikte til om ikke Jesu komme etter den store trengsel som er skildret tidligere i boken?

Mot slutten av boken leser vi: ”Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok” (22:18). Advarselen innebærer at ved å forandre Guds ord risikerer man å bli gjenstand for plagene som er åpenbart beregnet på ”de mennesker som hadde dyrets merke og som tilbad dets bilde” (16:2). Av dette kan vi avlede at selv om de troende er til stede i den store trengsel, er det Guds vilje å skåne dem for plagene på denne tiden.

I denne forbindelse leser vi i kapittel 18:4 om ”en røst fra himmelen” som sier: ”Kom ut av henne [Babylon], mitt folk! for at dere ikke skal få del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager.” Også dette indikerer at de troende er til stede i den store trengsel, men at det er Guds vilje at ingen av dem skal bli gjenstand for plagene.

Vers 16 i Åpenbaringsbokens siste kapittel tilsier at hele innholdet i boken er tiltenkt de troende: ”Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene.” Her blir det uttrykkelig sagt at bokens innhold, som hovedsakelig er skildringen av den store trengsel, gjelder de troende.

Det blir en umulig tanke at Det nye testamentes profetiske skrift faktisk ikke skulle ha adresse til menigheten, men til en annen gruppe som lever etter at menigheten er hentet til himmelen.

TEORIER OM JESU GJENKOMST

Vi skal nå se på noen alminnelige antatte teorier angående Jesu gjenkomst. Disse skal vi se på i lys av Bibelens eget vitnesbyrd om endetiden.

- Kommer ikke Jesus først på en skjult måte for å ta menigheten til seg, og etter noen år på en offentlig måte for verden?

Bibelen taler kun om at Jesus kommer tilbake på en offentlig måte for både menigheten og verden på en og samme gang. Apostelen Johannes skrev til menighetene:

”Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham” (Åp 1:7). 

Det står ikke noe sted om at Jesus kommer først på en skjult måte. Vi leser riktignok at ”Herrens dag kommer som en tyv om natten” (1 Tess 5:2), men meningen er tydeligvis ikke at Jesus skulle ligne en tyv som kommer på en skjult måte for å ‘stjele’ menigheten. Dette er fordi vi blir fortalt at det er Herrens dag som kommer som en tyv. Sammenligningen skal framheve det uventede og plutselige ved hans komme. Dette gjelder, vel å merke, de som vandrer i mørket for Paulus sier i fortsettelsen: ”Dere brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv” (1 Tess 5:4). De som er i mørket vil oppleve Jesu gjenkomst som en ubehagelig overraskelse, men det vil ikke de som er i lyset fordi de venter på hans offentlige tilsynekomst. 

Å tro at Jesus kommer på en skjult måte noen år før han kommer offentlig, river grunnen under den åpenbare betydning av forannevnte avsnittene i Bibelen.

- Kommer ikke Jesus først til lufthimmelen som brudgom for sin menighet, og etter noen år til jorden som konge med sin menighet?

Det at Jesus kommer igjen som brudgom er basert hovedsakelig på en lignelse i Matteus 25:1-13. I denne lignelsen sammenligner han seg selv med en brudgom som blir møtt av brudepiker når han kommer tilbake.

For å forstå når dette skal finne sted er det nødvendig å se på sammenhengen der lignelsen forekommer. I Matteus 24 forteller Jesus om sin kongelige gjenkomst i herlighet, synlig for alle etter den store trengsel (v.21, 30). Det Jesus sier her danner bakgrunnen for lignelsen i kapittel 25. Dette viser oss at det Jesus sier i både Matteus 24 og 25 handler om den samme gjenkomst etter den store trengsel. Ut fra dette forstår vi at Jesus kommer tilbake i egenskap av både brudgom og konge på en og samme gang.

Ifølge Skriften, er det helt riktig at Jesus kommer først til lufthimmelen for menigheten, for siden å komme til jorden med menigheten. Men at det er opp til flere års mellomrom er kun en teori. Det vi får vite er at menigheten skal møte Jesus i luften, for så å følge han når han kommer (1 Tess 4:17; 3:13). Alt dette synes å skje fortløpende, ifølge 2 Tessalonikerne 1:7-10. Her leser vi at når ”Jesus åpenbarer seg fra himmelen” skal han ta ”hevn over dem som ikke kjenner Gud”, dvs. ugudelige mennesker på jorden. Dette skjer ”den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror”. Det viser seg da at når Jesus kommer igjen skal han komme både for menigheten og med menigheten på en og samme gang.

- Ser ikke bare de troende Jesus når han kommer før den store trengsel, mens alle ser ham når han kommer etter den store trengsel?

Apostelen Johannes skrev riktignok: ”Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er” (1 Joh 3:2). Men verken dette verset eller noen andre sier at kun troende vil se Jesus når han åpenbares. Johannes skrev også: ”Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham [...] Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham” (Åp 1:7). Dette verset inkluderer alle som har øyne å se med, både troende og ikke-troende. Følgelig, er det ingen motsetning mellom det at de troende ser Jesus og at de ikke-troende ser Jesus når han kommer igjen etter den store trengsel.

- Slutter ikke menighetens epoke før den store trengsel, når Jesus kommer og henter menigheten til himmelen?

Av Jesu egen munn får vi vite når menighetens epoke tar slutt: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt 28:20). Jesus skal altså være hos sin menighet på jorden i åndelig forstand helt til ”verdens ende”.

Ordet ”verden” her er aionos på gresk. Dette ordet betyr egentlig ”tidsalder” og er oversatt slik i for eksempel Matteus 24:3, da disiplene spurte Jesus: ”Hva skal være tegnet på ditt komme og på tidsalderens [aionos] ende?” Jesu svar går ut på at ”tidsalderens ende” inntreffer ved hans gjenkomst som finner sted etter den store trengsel (v.21, 30; 25:31 f). Dette vil si at menighetens epoke slutter på samme tid som denne tidsalderen, altså etter den store trengsel ved Jesu gjenkomst.

På den siste dagen i denne tidsalderen skal oppstandelsen av de som døde i troen på Jesus finne sted. Jesus sa:

”Hver den som ser Sønnen og tror på ham skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag” (Joh 6:40).

Paulus opplyser oss at denne oppstandelsen skjer ved Jesu gjenkomst:

”For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren” (1 Tess 4:16-17).

Dette viser oss at de troende blir rykket opp i luften for å møte Jesus straks etter oppstandelsen på den siste dagen i denne tidsalderen. Menighetens epoke strekker seg derfor helt fram til Jesu gjenkomst etter den store trengsel.

- Blir ikke de troende bedømt i himmelen mens den store trengsel pågår på jorden?

Av Jesu ord får vi vite at bedømmelsen av de troende finner sted etter at han er kommet tilbake i herlighet sammen med englene: ”For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning” (Matt 16:27). Dette kan sammenlignes med det Jesus sier i Åpenbaringen 22:12: ”Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.” Det er naturlig at Jesus refererer her til sitt komme i kapittel 19, når han beseirer ”dyret” og ”den falske profet” (v.19-20). Dette betyr at først etter Jesu maktovertagelse av jorden kommer hans domstol.

Paulus refererer til dette i sine to brev til korinterne:

”Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt” (2 Kor 5:10).

”Da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild” (1 Kor 3:13). 

Dette sikter til Jesu gjenkomst slik Paulus skrev i 2 Tessalonikerne 1:8: ”Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild.”

Bedømmelsen av de troende viser seg da å foregå ved Jesu maktovertagelse av jorden. Det vil altså skje etter den store trengsel, og ikke mens den store trengsel pågår. Dette vil igjen si at menigheten ikke blir bedømt i himmelen under trengselstiden.

- Skjer ikke bortrykkelsen når som helst?

Bortrykkelsen er beskrevet i 1 Tessalonikerne 4:17. Vi leser her at de troende skal ”rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren”. Dette skjer når ”Herren kommer [gr. parusia]” (v.15). Det greske ordet parusia er også brukt i Matteus 24, hvor vi leser om ”Menneskesønnens komme [parusia]” (v.27). Vi får opplyst at dette skjer ”straks etter de dagers trengsel” (v.29) som refererer til ”en trengsel så stor” (v.21), dvs. den store trengsel.

Ut fra dette forstår vi at bortrykkelsen av de troende skjer ved Jesu parusia. Det går fram at Jesu parusia skjer etter den store trengsel. Derfor, å fastholde at bortrykkelsen skjer før den store trengsel, er det samme som å si at det vil være to parusia (en parusia før den store trengsel og en etterpå). En slik forestilling er ganske vilkårlig. Bare én parusia er forestilt i Bibelen, som ifølge Jesus, skjer etter den store trengsel.

I 2 Tessalonikerne 2:1 nevner Paulus ”vår Herre Jesu Kristi komme [parusia] og vår samling hos ham [dvs. bortrykkelsen]”. I vers 3 forklarer Paulus at dette ikke kan skje før Antikrist kommer til syne: ”Først må [...] syndens menneske åpenbares.” Paulus sier det vil være mulig å identifisere Antikrist fordi han, blant annet, ”står imot og […] opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom” (2 Tess 2:4). Dette skjer i tilknytning til den store trengsel (Åp 13:4 ff).

Mot denne bakgrunnen blir de troende oppmuntret til å være tålmodige innfor Jesus gjenkomst (2 Tess 3:5; Jak 5:7-8). Å bli oppmuntret til å være tålmodig betyr at det kan ta tid før Jesu gjenkomst inntreffer. At ventetiden vil bli preget av trengsel går fram av Paulus’ ord om å være ”tålmodige i trengselen” (Rom 12:12).

Ut fra det foregående konkluderer vi at bortrykkelsen av de troende for å møte Jesus når han kommer, ikke kan skje når som helst.

BLIR MENIGHETEN BORTRYKKET PÅ FORHÅND?

Læren om at Jesus vil komme og hente de troende før den store trengsel er basert på visse skriftsteder. Disse henvisningene skal vi nå se nærmere på.

Vi begynner med Lukas 21:36 og Åpenbaringen 3:10. Ut fra disse versene mener enkelte at Jesus skal bortrykke menigheten innen trengselstiden begynner. La oss undersøke disse skriftstedene for å finne ut hva de sier.

Lukas 21:36

I dette verset sier Jesus:

”Men våk hver tid og stund og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.”

Vi må merke oss at Jesus sier: ”Be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme  .” Dette sier oss at det er de som ber om å bli aktet verdige til å unnfly alt det som skal komme som får bønnesvar. Jesus synes også å indikere at de som ikke ber om å bli aktet verdige, ikke har noen garanti om å unnfly alt det som skal komme.

Det er altså spørsmål om man blir aktet verdig eller ikke, og dette er avhengig om man ber om å få være det eller ikke. Dette tyder på at det Jesus sier ikke handler om bortrykkelsen.

Ordene ”å unnfly alt dette som skal komme” (v.36) må sees i lys av vers 31, hvor det står: ”Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.” Her refererer Jesus til blant annet ”tegn i sol og måne og stjerner” (v.25) som inntreffer like før han kommer ”i skyen med kraft og stor herlighet” (v.27). Vi må spørre oss selv: Hvordan kan Jesus si at hans etterfølgere skal se ”disse ting skje” (dvs. ”alt dette som skal komme”) når de skal bli bortrykket til himmelen på forhånd? Tekstsammenhengen gir til kjenne at Jesus hadde noe annet i tankene enn at de troende skulle forlate verden før den store trengsel.

For å finne ut hva det menes med ”å unnfly alt dette som skal komme” må vi se på det Jesus sier tidligere i kapitlet. Også i vers 12 finner vi ordene ”alt dette”. Det henvises her til blant annet ”kriger og opprør” (v.9), ”jordskjelv [...] hunger og pest [...] fryktelige ting” (v.11). Jesus sa også om endetiden: ” Stor nød skal det være på jorden” (v.23). Alt dette skal de troende be om å bli aktet verdige til å unnfly slik at de kan ”bli stående” for Jesus når han kommer. Det dreier seg om å være til stede i endetiden, men samtidig å slippe å oppleve de redselsfulle ting som da skal skje. Paulus uttrykte det på denne måten: ”Må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” (1 Tess 5:23).

På grunnlag av det foregående kan jeg ikke se at man kan bruke Lukas 21:36 for å argumentere at menigheten skal bli bortrykket til himmelen før den store trengsel. Verset viser seg å ha adresse til troende som vil befinne seg nettopp i trengselstiden.

Åpenbaringen 3:10

I dette verset sier Jesus:

”Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden.”

Uttrykket ”fri [deg] ut fra” på grunnspråket er tereo ek. Dette uttrykket finner vi også i en bønn av Jesus: ”Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare [dem] fra (tereo ek) det onde” (Joh 17:15). Jesus bad ikke for disiplene at Gud skulle forflytte dem legemlig ut av verden. Men han ba om at Gud skulle bevare dem fra det onde mens de var i verden. Dette hjelper oss til å forstå at løftet Jesus gir i Åpenbaringen 3:10 ikke nødvendigvis har å gjøre med en legemlig forflytning fra en kommende prøvelse.

Vi må også legge merke til at Jesus ga løftet av én årsak. Han sier: ”Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet.” Det greske uttrykket for ”tatt vare på” er tereo - det samme som er oversatt ”fri” i ordene ”fri deg ut” i samme vers. Dette uttrykket betyr både ‘ta vare på’, ‘bevare’ og ‘holde fast på’. Betydningen av Åpenbaringen 3:10 er derfor: Når ”prøvelsens time” kommer vil Jesus ta vare på og bevare dem som har tatt vare på og bevart hans ord om å holde ut. Dette kommer til uttrykk i den norske oversettelsen av 2011: ”Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme.” Jesu ord handler ikke om en utfrielse før den store trengsel, men er et løfte om å bli bevart mens man holder ut på den tiden. Uttrykket ”fri deg ut fra” sier derfor ikke at menigheten er i himmelen under den store trengsel.

Det vi har sett på her kan sammenlignes med det Paulus skriver til Timoteus:

”Men du har etterfulgt meg [...] i forfølgelser, i lidelser - slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg utav dem alle” (2 Tim 3:10-11).

At Herren fridde Paulus ut av alle slags forfølgelser betyr ikke at han slapp å oppleve disse. Tvert imot, sier Paulus at han hadde gjennomgått forfølgelse.

Vi kan også ta med Peters ord til forfulgte troende om at Herren vet ”å utfri de gudfryktige fra prøvelser [gresk: peirasmos]” (2 Pet 2:9). Dette verset forteller oss om at Gud er i stand til å bevare sine gjennom vanskeligheter. På samme måte forteller Åpenbaringen 3:10 om Jesu løfte om bevarelse i ”prøvelsens [gresk: peirasmos] time”.

Jesu ord i Åpenbaringen 3:10 er en del av hans tiltale til menigheten i Filadelfia, en av de sju menigheter i Åpenbaringen 2 og 3. Jesus har dette budskapet til menigheten i Smyrna, en annen av de sju:

”Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone” (2:10).

Menigheten i Smyrna skulle ikke bli fridd ut fra prøvelser. Den skulle bli en martyrmenighet.

Løftet om å bli bevart når ”prøvelsens time” kommer, er rettet til kun én av de sju menighetene. Sjutallet ble av antikkens folk betraktet som det fullkomne tall, for det står for helheten. Når Johannes skrev til sju menigheter kan dette antyde at alt sammen er adressert til den globale menighet. Det virker som om en del av den globale menighet, representert ved menigheten i Filadelfia, kommer helskinnet gjennom trengselstiden. En annen del av den globale menighet, representert ved menigheten i Smyrna, vil lide martyrdød i endetiden (jfr. Åp 17:6; 20:4).

Denne tilsynelatende ulikheten ser ut til å være vanlig i Skriften. I Hebreerne 11 finner vi en liste over mennesker som Gud utfridde. Så leser vi: ”Men andre ble pint til døde [...] Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget [...] De døde for sverd” (v.35-37). I Apostlenes gjerninger står det, for eksempel, at Jakob ble halshogd, mens Peter ble utfridd fra fengslet. Selv i dag er det menigheter i deler av verden som gjennomgår veldige lidelser og mangler frihet, mens andre menigheter er frie og nesten uten lidelse.

Oppsummering: Lukas 21:36 og Åpenbaringen 3:10 viser ikke at Jesus skal komme og bortrykke menigheten før den store trengsel. Disse skriftstedene viser derimot at troende vil bli bevart i trengselstiden.

HENTER JESUS MENIGHETEN TIL HIMMELEN?

Mange mener at Johannes 14:2-3 og 1 Tessalonikerne 4:16-17 taler om at menigheten blir hentet til himmelen når Jesus kommer. La oss se nærmere på disse henvisningene for å finne ut hva de egentlig sier.

Johannes 14:2-3

I disse versene sa Jesus:

”I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.”

Når vi skal undersøke dette skriftavsnittet må vi se på det i sin sammenheng. Ved denne anledningen talte Jesus til elleve av sine disipler (Judas Iskariot hadde forlatt dem, Joh 13:30). Nå er det klart at disse mennene ikke opplevde å bli hentet til himmelen mens de var i live. Jesus forutså en annen skjebne for dem, for han sa til dem noen dager i forveien: ”Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel” (Matt 24:9). Alle, unntatt Johannes, ble enten korsfestet, halshogd, steinet eller flådd til døden. Dette går også fram av fortsettelsen av Jesu tale til de elleve: ”Det kommer en tid da enhver som slår dere i hjel skal tro at han utfører en tjeneste for Gud” (Joh 16:2).

Jesu første disipler døde alle sammen. Hva mente så Jesus da han sa til de elleve at han skulle komme igjen og ta dem til seg? For å komme fram til et svar må vi tilbake til det han innledet denne uttalelsen med: ”For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere” (Joh 14:2). Tidligere den samme kveld hadde Jesus sagt: ”Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham” (Mark 14:21). Litt etter sa Jesus til Peter: ”Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg senere” (Joh 13:36). Vi forstår at Jesus talte her om sin død, at ”han skulle gå bort fra denne verden til Faderen” (Joh 13:1).

Hvordan skal vi oppfatte stedet som Jesus skulle gjøre i stand for disiplene etter at han var gått bort? Skriften sier at Jesus ”led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden” (1 Pet 3:18). Videre leser vi at Jesus ”er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd” (v.22). Han har ”gått gjennom himlene” (Heb 4:14), og ”inn i selve himmelen”, inn i ”den sanne helligdom” (Heb 9:24). Den jordiske helligdommen eller templet som Jesus kalte ”min Fars hus” (Joh 2:16), var kun ”en skygge av den himmelske” (Heb 8:5). Jesus gikk dermed inn i sin Fars hus i himmelen, ”som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender” (Heb 9:11). At Jesus sa, ”I min Fars hus” i Johannes 14:2 understreker det faktum at han hadde himmelens helligdom i tanke da han sa i vers 3, ”jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere”.

Jesus gikk gjennom forhenget inn i himmelens helligdom, og her trådte han fram for Guds ansikt for vår skyld (Heb 6:19-20; 9:24). Ved det Jesus gjorde innviet han ”en ny og levende vei” (Heb 10:20), og dette betyr at alle kan, i kraft av Jesu blod, "gå inn i helligdommen" (v.19). Alt tyder på at helligdommen er det stedet Jesus gjorde i stand ved sin død for sine disipler og for alle de som senere skulle komme til tro på ham.

Jesus sa videre til sine disipler: ”Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg” (v.3). Hva mente Jesus da han sa at han ”kommer [...] igjen”? La oss se hva Jesus selv sa for å finne svaret. Mot slutten av kapitlet refererte Jesus til det han sa her: ”Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer TIL DERE igjen” (v.28). Merk at Jesus tilføyer ordene ”til dere”, som knytter det han sier her til vers 18: ”Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer TIL DERE.” I vers 23 sier Jesus at han skulle ”komme” og ”ta bolig” hos den som elsker ham (v.23). Dette skulle skje ved ”Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn”, forklarte han i vers 26. Det handler altså om at Jesus ved sin Ånd kommer til disiplene for å ta dem til seg i fortrolig åndelig samfunn. Han uttrykte det slik: ”Dere i meg, og jeg i dere” (v.20). På pinsedagen noen uker senere ble disiplene oppfylt av Den Hellige Ånd som er "Jesu Ånd" (Apg 16:7). Jesus kom tilbake til disiplene slik han hadde lovt. 

Nå kommer vi til den siste delen av Jesu ord til de elleve disiplene i Johannes 14:3: ”… og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.” Jesu ord her minner om noe han sa i kapittel 12:26: ”Der jeg er, der skal min tjener være.” Jesus fortalte disiplene hvor han var åndelig sett. Han sa: ”Jeg er i Faderen” (Joh 14:10). Og etter å ha talt om Åndens komme sa han: ”På den dag skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg” (v.20). Etter Åndens komme på pinsedagen befant disiplene seg i åndelig forstand innfor Gud åsyn i den himmelske helligdommen som var gjort i stand for dem. Jesus tok disiplene til seg for at de skulle være der han var – i Faderen. De ble oppreist og satt i himmelen med Kristus (Ef 2:6).

På grunnlag av det foregående kan jeg ikke se at Jesus talte om en legemlig forflytning til himmelen i Johannes 14:3. I resten av kapitlet forklarte Jesus disiplene det han hadde sagt. Dette gikk ut på hvor han skulle hen, hva han skulle gjøre i stand, hvordan han skulle komme tilbake til dem, hvor han var i åndelig forstand, og hvordan de skulle være der hvor han var. Med andre ord, Jesus talte i Johannes 14:3 om sin død, sin øversteprestelige gjerning i himmelens helligdom og sin Ånds komme og gjerning i disiplenes og i alle troendes liv.

Johannes 14:3 har åpenbart ikke noe å tilføye i spørsmålet om menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel.

Første Tessalonikerne 4:16-17

Her skriver Paulus:

”For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være med Herren.”

Det sies at dette skal skje før den store trengsel siden bortrykkelsen tilhører et separat Jesu komme som ble åpenbart for Paulus. Her må vi imidlertid ha det klart for oss at Paulus’ beskrivelse av bortrykkelsen innledes med disse ord:

”For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og som blir tilbake inntil Herren kommer...” (1 Tess 4:15).

Det greske ordet for ”kommer” er parusia. Dette ordet møter vi igjen i Matteus 24:27 hvor vi leser om Jesu ”komme” (parusia). I vers 29 slår Jesus fast at hans komme skal finne sted ”straks etter de dagers trengsel” med henvisning til ”en trengsel så stor” (v.21). Mens Paulus sier at bortrykkelsen skjer ved Jesu parusia, sier Jesus selv at hans parusia inntreffer etter den store trengsel. Dette forteller oss at bortrykkelsen må av nødvendighet skje etter den store trengsel.

Jesus bruker følgende ord i sin beskrivelse av sitt komme tilbake til jorden etter den store trengsel - ”skyer”, ”engler”, ”basunklang” og ”samle”:

”Alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte” (Matt 24:30-31).

Lignende ord finner vi i 1 Tessalonikerne 4:16-17. Vi leser her om ”skyer”, ”overengels røst” som indikerer at også andre engler er til stede, og ”Guds basun”. Forestillingen om samlingen kommer fram av at de oppstandne og levende troende skal ”sammen [...] møte Herren”. I 2 Tessalonikerne 2:1 henviser Paulus til dette som ”vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham”. Dette er også med på å vise at Paulus gjenspeiler Jesu undervisning om sitt komme etter den store trengsel. Bortrykkelsen er følgelig ikke en del av et separat Jesu komme som ble åpenbart for Paulus. Den er heller en mer utfyllende åpenbaring av det Jesus talte om, da han sa at hans utvalgte skal samles idet han kommer i skyene etter den store trengsel. Paulus tilføyer at de skal ”rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren”.

Når vi undersøker 1 Tessalonikerne 4:16-17 ser vi at Paulus’ hovedanliggende faktisk var å besvare menighetens spørsmål om hva som skal hende de som hadde dødd blant dem med tanke på Jesu gjenkomst (v.13 ff). Det var ikke nødvendig for Paulus i dette avsnittet å gå inn på alt det andre som skjer når Jesus kommer igjen. Disse tingene inkluderer Antikrists nederlag (2 Tess 2:8), de ugudeliges undergang (2 Tess 1:6-10), og rikets opprettelse (2 Tim 4:1). Avsnittet vi ser på skal derfor ikke sees på som en isolert hendelse som skjer flere år før Jesus kommer igjen til jorden for å opprette sitt rike.

I tillegg må vi være klar over at Paulus ikke sier i 1 Tessalonikerne 4 at Jesus skal hente menigheten til himmelen. Ordet ‘hente’ er ikke brukt verken her eller andre steder i Bibelen i forbindelse med menigheten og Jesu gjenkomst. Det som skildres in 1 Tessalonikerne 4 er at de troende samles for å møte Jesus i luften når han kommer ned fra himmelen for å opprette sitt rike på jorden.

Oppsummering: Johannes 14:2-3 og 1 Tessalonikerne 4:16-17 handler ikke om at Jesus skal hente menigheten til himmelen. Johannes 14:2-3 handler åpenbart ikke om Jesu gjenkomst, men om Jesu Ånds gjerning i de troendes liv. Vårt studium av 1 Tessalonikerne 4:16-17 viser at det som beskrives her skjer når Jesus kommer tilbake til jorden etter den store trengsel.

VREDESDOMMEN OG DE HIMMELSKE ELDSTE

To skriftsteder som danner en hjørnestein i læren om menighetens bortrykkelse før den store trengsel er 1 Tessalonikerne 1:10 og Åpenbaringen 4:4. På grunnlag av disse to versene tror mange at menigheten skal være i himmelen under den store trengsel. La oss ta en nærmere titt på disse henvisningene.

1 Tessalonikerne 1:10

Her skriver Paulus at vi skal vente Guds Sønn fra himlene, ”han som frir oss fra vreden som kommer”. Mange forstår at uttrykket ”vreden som kommer” er den store trengsel som menigheten blir fridd fra ved å bli hentet til himmelen.

For å finne ut hva Paulus egentlig mener med ”vreden som kommer” må vi se om dette uttrykket forekommer andre steder i Bibelen. Døperen Johannes brukte et lignende uttrykk da han refset fariseerne og saddukeerne. Han sa: ”Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?” (Matt 3:7). Dette kan sammenlignes med det Jesus sa til de skriftlærde og fariseerne: ”Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete?” (Matt 23:33). Det går fram at uttrykket ”den kommende vrede” tilsvarer ”dommen til helvete”.

Når Paulus bruker ordet ”vreden” har det tydeligvis samme innhold som døperen Johannes og Jesus la i det. I Romerne 5:9 skriver Paulus: ”Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans [Jesu] blod, ved ham bli frelst fra vreden.” Det er klart at Paulus ikke skrev til de kristne i oldtidens Rom om å bli frelst fra endetidens store trengsel, men om å bli frelst fra vredesdommen til fortapelsen. En slik forståelse kommer også fram i Romerne 2:5: ”Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.” At vrede har med fortapelsen å gjøre ser vi også i Johannes 3:36 som setter en kontrast mellom evig liv og Guds vrede:

”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.”

Dette kan sammenlignes med 1 Tessalonikerne 5:9: ”For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.” Disse versene viser at det motsatte av Guds frelse er Guds vrede, som igjen viser at henvisningen til vreden som Jesus frir oss fra er fortapelsen.

Ifølge dette kan man ikke hevde at 1 Tessalonikerne 1:10 sier at de troende skal hentes til himmelen før den store trengsel. 

Guds vrede i endetiden

Siden vi tar for oss Guds vrede, kan vi se hvilken plass vreden har i endetiden. Det går fram av Åpenbaringsboken at Guds vrede kommer for fullt når Jesus kommer tilbake til jorden. I kapittel 6 leser vi om Guds og Jesu ”store vredesdag” som kommer etter at det sjette segl er åpnet (v.17). Denne dagen viser til dagen for Jesu gjenkomst, siden de tegn i solen, månen og stjernene som skjer i forbindelse med åpningen av det sjette segl (v.12-13), er identiske med de tegn Jesus sier skal inntreffe ”straks etter de dagers trengsel” (Matt 24:29), og umiddelbart før han kommer tilbake (Matt 24:29-30; Luk 21:25-27).

Setningen i Åpenbaringen 6:17: ”For deres [Guds og Jesu] store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?”, er et ekko av profeten Malakis ord, som viser at vredesdagen peker på dagen for Jesu gjenkomst:

”Se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. Men hvem kan utholde den dagen han kommer? Hvem kan bli stående når han åpenbarer seg?” (Mal 3:1-2)

Ifølge Åpenbaringen 6:10-11 skal hevnen over de som dreper de troende ikke fullbyrdes før tallet på de som skal bli martyrer er fullt. Dette vil si at Guds hevn ikke rammer de skyldige før den siste martyr er blitt drept for Jesu navns skyld. Guds gjengjeldende vrede kommer derfor etter at martyrtiden i den store trengsel er over.

Den store trengsel blir en tid da mennesker skal få føling med Satans vrede: ”Ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid” (Åp 12:12). Dette kommer blant annet til uttrykk ved at han skal ”føre krig mot [...] dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd” (v.17). Guds vrede derimot, kommer til uttrykk i de sju ”vredesskåler” (Åp 16:1) som inneholder ”de siste” plager (Åp 15:1). Disse blir tømt ut på jorden helt på slutten av den store trengsel. Guds vrede kommer ikke til å ramme de troende fordi vi leser at de som blir gjenstand for den er kun ”de mennesker som hadde dyrets merke og som tilbad dets bilde” (Åp 16:2).

Når den sjuende vredesskål tømmes leser vi: ”Og Gud kom i hu Babylon, den store, så han gav den begeret med hans strenge vredes vin” (v.19). Da oppfylles Åpenbaringen 14:9-10,19-20:

”En annen engel, den tredje, fulgte etter dem og sa med høy røst: Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger.”

Engelen lot sin sigd gå over jorden og høstet jordens vintre, og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse, den store. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det kom blod ut av vinpressen like til bisselet på hestene så langt som tusen seks hundre stadier.”

Sammenhengen viser at dette skjer i forbindelse med Jesu gjenkomst som vi leser om i Åpenbaringen 19:

”Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet [...] Han tråkker vinpressen med Guds, Den Allmektiges strenge vredes vin.” (v.11, 15)

Vi leser at de sju vredesskålene er ”sju plager, de siste, for med dem er Guds vrede fullbyrdet” (Åp 15:1). Siden Guds vrede fullbyrdes når Jesus kommer tilbake på sin hvite hest, kan de første seks skålene liknes med de første dråpene av Guds kommende vrede. I og med den sjuende skål som tømmes i tiden for Jesu gjenkomst, kommer Guds vrede for fullt til jorden.

I Åpenbaringen 11 høres det røster i himmelen som sier, ”Kongedømmet over verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet” (v.15). Det siktes her til Jesu maktovertakelse av jorden når han kommer igjen. Da sier de eldste i himmelen til Gud, ”nå er din vrede kommet” (v.18). Igjen ser vi hvordan Guds vrede kommer når Jesus kommer tilbake.

Flammer eller frelse

Jesaja var en profet som vitnet om at Guds vrede åpenbares til fulle når Jesus kommer igjen:

”For se, Herren skal komme i ild, og hans vogner skal være som stormvind. Han kommer for å gjøre gjengjeld i sin glødende vrede og med truende flammer. For med ild skal Herren holde dom og med sitt sverd skal han slå alt kjød. Mange skal det bli som Herren slår i hjel.” (Jes 66:15-16)

Dette kan sammenlignes med Paulus’ beskrivelse av Jesu gjenkomst:

”Han [Jesus] kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet” (2 Tess 1:7-9).

Når vredesdommen rammer de ugudelige, vil de troende bli fridd fra dette. Paulus innleder det avsnitt vi nettopp leste slik:

”Dere som lider trengsel, skal han [Gud] gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler” (2 Tess 1:6-7).

De troende unngår åpenbaringen av Guds vrede når Jesus kommer igjen ved å bli samlet hos ham (1 Tess 4:17). For dem vil Jesu gjenkomst innebære redning: ”Kristus [skal] annen gang bli åpenbart [...] til frelse for dem som venter på ham” (Heb 9:28). For de ugudelige derimot vil det innebære en vredesdom:

”Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de hårde ord de har talt mot ham, de ugudelige syndere” (Jud v.14-15).

Denne vredesdommen innledes med vredesskålene som tømmes ut over de onde helt på slutten av den store trengsel. Den kommer imidlertid med full styrke ved Jesu åpenbarelse, da de troende skal samles i sikkerhet.

Åpenbaringen 4:4

Det andre skriftstedet vi skal se på som brukes for å hevde at menigheten er i himmelen under den store trengsel er Åpenbaringen 4:4. Her står det:

”Rundt omkring tronen var det tjuefire troner, og på tronene satt det tjuefire eldste, kledd i hvite klær og med kroner av gull på sine hoder.”

Noen fortolkere sier at de tjuefire eldste representerer menigheten som blir hentet til himmelen før den store trengsel. Det hevdes at siden de tjuefire eldste er kledd i hvite klær, betyr det at de troendes oppstandelse har funnet sted – noe som skjer ved Jesu gjenkomst. Vi må imidlertid være klar over at ikke-oppstandne martyrer blir gitt hvite klær i Åpenbaringen 6:9–11.

Det sies også at kronene av gull som de tjuefire eldste har er en indikasjon på at de symboliserer alle de troende som er blitt belønnet. Dette er fordi de troende er lovt kroner (1 Kor 9:25, 2 Tim 4:8, Jak 1:12, Åp 2:10, Åp 3:11). Men vi må være klar over at de tjuefire eldste annonserer belønningen av de troende ved den sjuende basun:

"De tjuefire eldste som sitter på sine troner for Guds åsyn, kastet seg ned på sitt ansikt og tilbad Gud og sa: Vi takker deg, Herre Gud, du Allmektige, du som er og som var, fordi du har overtatt din store makt og er blitt konge. Hedningfolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet, og tiden da de døde skal dømmes. Da skal du lønne dine tjenere, profetene, de hellige og dem som frykter ditt navn, små og store" (Åp 11:16-18).

Siden de tjuefire eldste med kroner på sine hoder sier dette, kan de ikke symbolisere alle de troende som skal bli belønnet.

Fortolkere som hevder at de tjuefire eldste er en betegnelse på menigheten i himmelen henviser til sangen i kapittel 5:9-10:

”Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske på jorden.”

Uttrykket ”kjøpte oss til Gud” tas til inntekt for at de eldste betegner menigheten, siden menigheten er kjøpt med Jesu blod (1 Pet 1:18-19). Men det er flere ting som må klargjøres her.

For det første, det er ikke bare de eldste som synger denne sangen. Det er både ”de fire livsvesener og de tjuefire eldste” som synger den (Åp 5:8). Når det gjelder identiteten til de fire livsvesener, går det fram at de er himmelske vesener. De kaller fram de fire ryttere (Åp 6:1-7), og ett av dem gir ”de sju engler sju gullskåler” (Åp 15:7). De er øyensynlig ikke kjøpt fra verden til Gud.

For det andre, til forskjell fra de yngre greske manuskriptene, viser flertallet av de eldste manuskriptene at de fire livsvesener og de tjuefire eldste synger i tredje person. Ifølge dette gjengir den norske oversettelse av 2011 siste del av Åp 5:9 slik: ”For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer.”

For det tredje, når det gjelder avsnittene ”gjorde dem til et kongerike” og ”de skal herske” i fortsettelsen av sangen, viser dette at de tjuefire eldste og de fire livsvesener synger ikke om seg selv, men om andre som er et ”kongerike”. Johannes sier om menigheten at Jesus har gjort den til ”et kongerike” (Åp 1:6). Dette tyder på at det synges om menigheten som skal herske på jorden.

Angående hvem de tjuefire eldste er må vi være klar over at ordet ”eldste” brukes både i Det gamle- og nye testamente, og betegner en leder i Guds paktsfolk, enten det gjelder Israels folk eller menigheten. Det er derfor naturlig med hensyn til tallet tjuefire å tenke på ”Israels barns tolv stammer” (Åp 21:12), og i tillegg ”Lammets tolv apostler” (Åp 21:14) som forbindes med den nytestamentlige menighet. De tjuefire eldste kan derfor være himmelske representanter for Guds folk på jorden. De er åpenbart tjuefire individer siden en av dem samtaler med Johannes (Åp 7:13-17).

Det kan tenkes at de tjuefire eldste i Åpenbaringen 4:4 er overhoder for den himmelske prestetjenesten. Bakgrunnen for dette finner vi i 1 Krønikerne 24. Her leser vi om da kong David inndelte prestene i Israel i tjuefire skift. Dette gjorde han på grunn av en åpenbaring fra Gud (1 Krøn 28:11-13, 19). Det går fram at gudstjenesten i templet var egentlig en jordisk kopi av himmelske forordninger. Dette vil si at de tjuefire jordiske preste-overhodene i prestenes skiftordning hadde sitt forbilde i tjuefire himmelske preste-overhoder. Det er ikke usannsynlig at disse er de tjuefire eldste. Dette støttes av det faktum at hver av dem har ”gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner” (Åp 5:8). De hellige ber fra jorden, og de eldste i himmelen bærer deres bønner fram til ”gull-alteret foran tronen” slik at de stiger opp for Gud (Åp 8:3-4).

Oppsummering: 1Tessalonikerne 1:10 og Åpenbaringen 4:4 viser ikke at menigheten skal være i himmelen under den store trengsel. 1 Tessalonikerne 1:10 handler ikke om å bli fridd fra endetidens trengsel, men fra evig fortapelse. Den gruppe som beskrives i Åpenbaringen 4:4 er åpenbart ikke menigheten, men tjuefire individer.

VIL MENIGHETEN SE ANTIKRIST STÅ FRAM?

Enkelte fortolkere mener at to henvisninger i 2 Tessalonikerne 2 viser at Jesus skal komme før Antikrist står fram. La oss se nærmere på versene det gjelder for å undersøke denne tolkningen.

2 Tessalonikerne 2:3

”La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn.”

Her står det at ”frafallet” går forut for Antikrists åpenbarelse. Enkelte mener at ”frafallet” betegner menighetens bortrykkelse til himmelen før Antikrist står fram, siden ordet på grunnspråket sies å bety ‘avreise’.

Rotverbformen av det greske ordet betyr riktignok å ‘dra seg bort’ eller ‘fjerne seg’ fra noe, men det er ikke denne formen av ordet som er brukt i 2 Tessalonikerne 2:3.

For å kunne forstå hva det egentlig menes med ”frafallet” må man se om dette ordet brukes andre steder i Bibelen. Ordet er apostasia på gresk og forekommer bare to ganger - i nevnte tilfelle og i Apostlenes Gjerninger 21:21. Her står det at de eldste i Jerusalem sa til Paulus: ”Nå har de hørt om deg at du lærer frafall [apostasia].” Substantivformen av ordet ”frafall” er på klassisk gresk apostasis. Dette ordet betyr ‘revolt’ og er egentlig et eldre synonym for apostasia. Med hensyn til Apostlenes Gjerninger 21:21, betyr det at Paulus ble feilaktig anklaget for å lære revolt eller opprør. Dette hjelper oss til å forstå at Paulus hadde i tanke en eller annen form for opprør da han skrev om «frafallet».

Betydningen av ordet apostasia peker sannsynligvis i retning av opprør mot Gud. Dette har forekommet til alle tider, men det Paulus skriver om er ”frafallet” i bestemt form. Det kommer altså en merkbar revolt mot Gud i endetiden som vil bane vei for Antikrist. Flere bibeloversettelser bruker faktisk ordene ”revolt” eller ”opprør” for å uttrykke apostasia (New International Version, English Standard Version, Good News, New English, Jerusalem, Williams, Moffatt, Barclay, Way, Living).

Det er mulig at Paulus refererte til Jesus da han skrev om ”frafallet”. I sin endetidstale, sier Jesus om tiden før han kommer tilbake: ”Mange skal da falle fra” (Matt 24:10). Sammenhengen forteller oss at dette skal skje på grunn av hatsk forfølgelse (v.9), falske profeter som fører mange vill (v.11) og lovløshet (v.12). I dag ser vi konturene til den siste masse avhopp fra troen. Forfølgelse av kristne blir mer omfattende, villfarelse griper om seg og lovløshet har en skremmende økning. Som en konsekvens av at ”lovløsheten tar overhånd” i endetiden (Matt 24:12) skal ”den lovløse” dvs. Antikrist stå fram (2 Tess 2:8).

Paulus meddeler menigheten han skriver til at Herrens dag ikke er kommet enda ”for først må frafallet komme”. Vi blir fortalt her at ”frafallet” må skje før Herrens dag kommer. Paulus gir også til kjenne at menighetens samling hos Jesus skjer når Herrens dag kommer (1 Tess 4:15-5:2). Dette viser at ”frafallet” skjer før Jesus kommer og samler menigheten.

Selve tekstsammenhengen utelukker at ”frafallet” kan være en forflytning av menigheten til himmelen. Det er fordi Paulus sier at ”vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham” (2 Tess 2:1) ikke kan skje før ”frafallet” skjer (v.3). Det ville være inkonsekvent av Paulus å si at Jesus må komme og forflytte menigheten til himmelen før han kommer og samler menigheten.

Også den større tekstsammenheng utelukker at 2 Tessalonikerne 2:3 dreier seg om en forflytning av menigheten til himmelen. Vi leser i kapittel 1:7 f.:

”Dere [de troende] som lider trengsel, skal han [Gud] gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud.”

Dette avsnittet føyes naturlig sammen med kapittel 2:8 som sier at Jesus skal ødelegge Antikrist ”når hans gjenkomst åpenbares i herlighet”. Siden de troende som ”lider trengsel” skal bli gitt ”ro” først når Jesus åpenbarer seg fra himmelen, og Antikrist skal ødelegges nettopp når Jesus åpenbarer seg, tyder dette på at de troende fortsatt er på jorden i den antikristelige trengselstiden.

2 Tessalonikerne 2:6-7

”Og nå vet dere hva det er, det som holder igjen, slik at han [Antikrist] først skal bli åpenbart når tiden for dette er inne. For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort” (v.6-7). 

Enkelte mener at det er menigheten som hindrer Antikrist fra å stå fram. Ut fra dette sies det at menigheten er ”den” som ”må bli tatt bort” dvs. hentet til himmelen før Antikrist kan komme på banen. Denne forståelse må vi se på i lys av følgende punkter:

For det første, det å bygge opp en slik avgjørende teori ut fra et dunkelt skriftsted er høyst tvilsomt. En god regel når det gjelder det profetiske ord er å se uklare skriftsteder i lys av klare. Utgangspunktet må da være helt klare skriftsteder, spesielt når det gjelder framtidige begivenheter.

For det andre, da Paulus skrev til menigheten i Tessalonika om ”den som nå holder igjen”, viser sammenhengen at han henviste til noe de kjente til, men det går ikke fram at det var en direkte henvisning til menigheten selv. Det kunne ikke være den globale menighet, inkludert den lokale menighet i Tessalonika som holdt igjen for Antikrist. Det er fordi Paulus skriver at det faktum at Antikrist ennå ikke hadde stått fram var for menigheten et bevis på at Herrens dag ennå ikke var kommet (2 Tess 2:2-3). Paulus sier med dette at Antikrist er et tegn for de troende, og da kan de ikke bli hentet til himmelen før han står fram.

For det tredje, Paulus ville motsi seg selv om det var menigheten som holdt igjen for Antikrist. Han gjør det klart at ”den lovløse” skal åpenbares før Jesus kommer (2 Tess 2:2-3), og skal ødelegges når Jesus kommer (v.8). Om menigheten, sier Paulus at den skal samles hos Jesus nettopp når han kommer (v.1). Paulus gir for øvrig ingen antydning her om at Jesus kommer igjen to ganger, både før og etter Antikrist står fram. Rekkefølgen i det som skal skje er dermed følgende:

1. Den som holder igjen blir ”tatt bort”.

2. Antikrist åpenbares.

3. Jesu gjenkomst og menighetens samling hos ham.

4. Antikrist ødelegges av Jesus.

Menigheten er altså til stede også etter at den som holder igjen blir "tatt bort".

For det fjerde, det kan ikke være menigheten som holder igjen, for kjønnet til det greske ord for menigheten (ekklesia) er feminin, mens grunntekstens formulering av uttrykket ”den som nå holder igjen” (ho katechon) er maskulin.

Det går fram av Paulus’ brev til tessalonikerne at de visste hva som holdt Antikrist tilbake. I kapittel 2, vers 6 står det: ”Og nå vet dere hva det er, det som holder igjen.” Vi kan ikke slå fast hva dette er siden det simpelthen ikke er nevnt, men for min egen del tror jeg det er mye som taler for at det kan være Den Hellige Ånd. La meg begrunne dette:

Formuleringen av den greske grunntekstens ord for Ånd, pnevma, er egentlig nøytrum, men blir iblant ansett som maskulin når det brukes om Den Hellige Ånd; derfor brukes ”det” i vers 6 (”det som holder igjen”), og ”den” i vers 7 (”den som nå holder igjen”). Det greske ord for ”den” i vers 7 er et hankjønnsord, og kan derfor oversettes med ”han”. Slik er det oversatt i den norske oversettelsen av 2011 og i en del engelske oversettelser av Bibelen, blant annet King James, New King James, New International Version og Amplified. Faktum er at når Skriften refererer til Den Hellige Ånd er pronomenet ”han” brukt for eksempel i Johannes 16:13-14, Efeserne 1:13-14 og 1 Peters brev 1:11-12.

Siste delen av 2 Tessalonikerne 2:7 sier: ”Den som nå holder igjen, må bli tatt bort.” Noen fortolkere hevder at ettersom Den Hellige Ånd bor i menigheten, må menigheten ”bli tatt bort” til himmelen sammen med Den Hellige Ånd før Antikrist kan åpenbares. For å vurdere denne ideen må vi se på det greske uttrykket for ”bli tatt bort”. Det er bokstavelig oversatt, ‘av midte han kommer’. Grunntekstens formulering tyder på en atskillelse eller en bevegelse bort fra noe. Det oversettes med blant annet ”ikke lenger står i veien” (English Standard Version), eller ”trer til side” (New Living Translation). Dette antyder ikke at Den Hellige Ånd skal forlate jorden, men at han ikke lenger skal holde igjen for Antikrist når tiden for hans framtreden kommer.

Den Hellige Ånd kommer ikke til å forlate jorden når Antikrists tid er inne, for han bor i alle de troende som lever på denne tiden. Vi leser at på Antikrists tid vil det være mennesker som har ”Jesu vitnesbyrd” (Åp 12:17). Hva dette er for noe får vi vite av kapittel 19:10: ”Jesu vitnesbyrd er profet-ordets ånd”, dvs. Den Hellige Ånd (jfr. 1 Kor 12:9-10). Legg merke til at den samme Johannes som skrev Åpenbaringsboken, også skrev: ”Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv” (1 Joh 5:10). Sammenhengen viser at dette er en henvisning til Den Hellige Ånd (v.6-8).

Det står faktisk ikke noe i 2 Tessalonikerne 2:6-7 som skulle tilsi at Den Hellige Ånd, sammen med menigheten, reiser til himmelen før Antikrist oppstår. Det som går fram er at Antikrist ikke kan komme før Gud tillater det, ”slik at han først skal bli åpenbart når tiden for dette er inne” (2 Tess 2:6). Antikrist kan ikke trå til før Den Hellige Ånd trekker til side.

Oppsummering: 2 Tessalonikerne 2:3 og 6-7 beviser ikke at Jesus skal hente menigheten til himmelen før Antikrist står fram. Tvert imot, viser sammenhengen som disse versene står i at menigheten vil se Antikrist stå fram.

Konklusjon

Vi har nå studert skriftsteder som noen fortolkere bruker for å vise at menigheten skal være i himmelen under den store trengsel. Disse skriftstedene har vi undersøkt nøye og vi har ikke funnet at noen av dem kan underbygge dette synet på endetiden. Derimot har vi sett at ordlyden til hvert enkelt skriftsted, og sammenhengen som de står i, motstrider en slik tolkning. Slik vi ser det er hele teorien bygd på vaklende grunn. Ingen av skriftstedene vi har sett på kan brukes som bevis for menighetens bortrykkelse før den store trengsel. Det viser seg at denne teori er basert på utvalgte skriftsteder løsrevet fra sin sammenheng.

Vi leser tekstene derimot slik at menigheten skal bli bortrykket for å møte Jesus i luften etter den store trengsel. Tidspunktet er når han kommer tilbake for å opprette sitt fredsrike på jorden. Bortrykkelsen er dermed ikke en evakuering av de troende til himmelen før den store trengsel, men den sikter til samlingen av de troende hos Jesus idet han kommer igjen til jorden. Uansett hvor mye en skulle ønske at menigheten er i himmelen under den store trengsel, peker alle bevisene i retning av at menigheten vil være på jorden på denne tiden.

TILLEGGSARGUMENTER OM BORTRYKKELSEN

I tillegg til de skrifthenvisningene vi alt har sett på er det også andre skriftsteder som brukes i et forsøk på å vise at Jesus kommer før den store trengsel for å hente menigheten til himmelen. Argumentene knyttet til disse skriftstedene er samlet her siden de bygger på det vi alt har sett på. Henvisningene står i rekkefølge etter Bibelens bøker og er hentet fra Det gamle testamente, evangeliene, brevene og Åpenbaringsboken. I tillegg til tidspunktet for bortrykkelsen, ser vi også på noen få generelle argumenter angående den store trengsel.

Alle disse argumentene besvarer jeg i lys av Bibelens samlede vitnesbyrd om Jesu gjenkomst. Det viser seg at ingen av skriftstedene det henvises til inneholder noe klart utsagn om at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel. Det aller meste som kan påberopes et slikt syn, er antydninger eller allegorier, og det er for lite å bygge en solid lære på. Det bibelske bevismaterialet som fremlegges viser at Jesus kommer en gang til, og ikke to ganger til.

"HAN GJEMMER MEG I SIN HYTTE”

I Salme 27:5 leser vi:

”For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp.”

Er ikke dette et løfte om at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel?

La oss se på dette verset med tanke på situasjonen til David som skrev salmen. Det går fram at han hadde fiender som ville ta livet av ham. Disse nevnes både før og etter nevnte vers (v.2, 6 og 12). Det David gjør i denne salmen er å sette sin lit til Herren at han skal redde ham fra å bli drept. At Herren gjemmer David i sin ”hytte” har dermed ikke noe med et opphold i himmelen å gjøre, men er et uttrykk som forteller oss at David stolte på at Gud ville ta vare på ham i en livsfarlig situasjon. Dette kommer også fram av Davids ord i Salme 31:20-21, hvor vi finner lignende uttrykk:

”Hvor stor din godhet er, som du har beholdt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn. Du gjemmer dem i ditt åsyns skjulested mot menneskers sammensvergelser. Du skjuler dem i en hytte mot trettekjære tunger.”

Dette avsnittet har åpenbart ikke noe å gjøre med den store trengsel. Så når David sier i Salme 27:5 at Gud gjemmer ham i sin hytte ”på den onde dag”, har dette like lite å gjøre med den store trengsel som Paulus’ ord i Efeserne 6:13:

”Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.”

Og når det står at Herren fører David opp på ”en klippe”, skal heller ikke dette forstås som en bortrykkelse før trengselen. Les hva han uttrykker i Salme 40:3:

”Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.”

David bruker altså billedspråk for å beskrive Herrens hjelp og beskyttelse. La oss derfor ikke lese inn i Salme 27:5 noe som ikke står der.

”SKJUL DEG ET LITE ØYEBLIKK”

I Jesaja 26:19-21 står det:

”Dine døde skal bli levende [...] Mitt folk, kom inn i dine kamre og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over! For se, Herren går ut fra sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden for deres misgjerning.”

Er ikke dette en beskrivelse av oppstandelsen ved bortrykkelsen før den store trengsel når de troende blir tatt opp til himmelen, etterfulgt av Jesu annet komme til jorden?

Da Herren sa gjennom Jesaja, “Dine døde skal bli levende,” er det klart at dette er en henvisning til det som skal skje med de døde i troen når Jesus kommer igjen og alle de troende samles for å møte ham i luften. Paulus hentyder til Jesajas profeti om oppstandelsen:

”For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren” (1 Tess 4:16-17).

Da Paulus skrev i vers 16 at Herren skal rope når han kommer ned fra himmelen hentydet han til en annen profeti av Jesaja:

”Herren skal dra ut som en kjempe, som en krigsmann skal han egge sin harme. Han skal rope høyt, ja skrike. Mot sine fiender skal han vise sin makt” (Jes 42:13).

Her ser vi at når Herren drar ut med et rop skal han kjempe mot sine fiender. Paulus henviser derfor til når Herren kommer ned fra himmelen og seirer over sine fiender, noe som skjer først etter den store trengsel. Dette betyr at løftet om oppstandelsen som blir gitt i Jesaja 26:19 blir oppfylt ved Jesu komme i vers 21: ”Herren går ut fra sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden for deres misgjerning”. Oppstandelsen av de døde i Kristus skjer dermed ved Jesu annet komme.

Når Herren sier i vers 20, ”lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk,” virker det ikke som om han snakker om å lukke dører i himmelen og skjule seg der på grunn av det som skjer på jorden. Det finnes ingen grunn til å gjøre noe sånt der oppe. Det virker heller som om han gir sitt folk på jorden instruks om hva de skal gjøre like før han kommer tilbake. Scenarioet kan minne om da israelittene i Egypt fikk befaling om å holde seg bak stengte dører da egypterne ble slått av Guds vrede og alle deres førstefødte ble drept (2 Mos 12:22-23). På lignende vis vil de troende måtte søke ly og skjule seg i tiden like før Jesu gjenkomst. Dette blir spesielt nødvendig når den fjerde vredesskål tømmes ut og solen blir gitt makt til å brenne mennesker med ild (Åp 16:8).

I avsnittet fra Jesaja 26 gir Herren sitt folk en forvarsel. Han forteller dem hvordan de skal kunne beskytte seg i de aller siste dager før han kommer og oppvekker de døde troende.

”EN PAKT MED MANGE FOR EN UKE”

I Daniel 9:27 leser vi:

”Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.”

Den profetiske ”uke” nevnt her er den siste av 70 ”uker”. Det er en tidsperiode på 7 år som innbefatter den store trengsel, og som slutter med Jesu gjenkomst til jorden. Siden profetien handler om Israel, er ikke menigheten til stede. Betyr ikke dette at menigheten må bli bortrykket til himmelen før de siste 7 årene?

Til å begynne med, la oss se nærmere på Daniels profeti om de 70 ”uker”. I midten av det sjette århundre f.Kr. åpenbarte engelen Gabriel seg for Daniel, en av de bortførte jødene i Babylon. Den himmelske budbæreren sa blant annet følgende:

”Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste. Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer - og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet. Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen” (Dan 9:24-27).

Profetien angår Daniels folk, jødene og den hellige stad, Jerusalem. De 70 ”uker” er årsuker, tilsvarende 70 x 7 år, dvs. 490 år. Når denne tiden er omme vil jødene oppleve frelse. Utgangspunktet for de 70 årsuker er fra ”den tid et ord går ut om å gjenreise og ombygge Jerusalem” (v.25). Dette budet ble gitt i den persiske kongen Artaxerxes syvende år, dvs. år 445 f.Kr. (Neh 2:1-8).

De 490 årene er delt i tre perioder. Først er det 7 årsuker, eller 49 år. Denne perioden angår gjenoppbygning av Jerusalem og templet. Så har vi 62 årsuker, dvs. 434 år. Dette blir til sammen 69 årsuker eller 483 år. Avslutning av den 69. årsuke markeres med at ”en Salvet, en Fyrste, står fram”. Her er Jesus i synsvinkelen. Så leser vi at ”Den Salvede utryddes” som peker på Jesu offerdød på korset. Profetien fortsetter med å si: ”Byen og helligdommen skal bli ødelagt.” Dette skjedde år 70 e.Kr. da romerne inntok Jerusalem og templet ble brent, og byen ødelagt. Denne begivenhet skjedde mange år etter den sekstiniende årsuke og før den syttiende årsuke er nevnt. Dette tyder på et mellomrom i profetien som har vart i snart 2000 år og som kjennetegnes av Israels nasjonale forkastelse. I den syttiende årsuke vil Israel forberedes for deres antakelse.

I vers 27 leser vi at Antikrist ”skal stadfeste en pakt med mange for én uke”. Denne uken, dvs. 7 år, er den avsluttende syttiende årsuke. I midten av ”uken” skal Antikrist stanse ofringene i jødenes gjenoppbygde tempel. Da begynner den store trengsel som varer den siste halvdelen av uken, dvs. 3 ½ år. Antikrists skjebne er beskrevet i siste del av profetien: ”Tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.” Hans knusende nederlag skjer når Jesus kommer tilbake til jorden (Åp 19:19-21).

Påstanden om at menigheten skal bli bortrykket til himmelen før den store trengsel har sin grunn i at menigheten er tenkt som en parentes innenfor rammen av profetien i Daniel 9. Menighetens tid plasseres mellom den 69. og 70. årsuke i profetien. Tiden som omfatter den 70. eller siste årsuke er forbeholdt kun jødefolket mens menigheten er i himmelen.

Denne læren er ikke uten brist fordi den er bygd på utelatelse. Det er bare antatt at menigheten tas ut av verden før den 70. årsuke begynner. Å påstå dette har innvirkning på hvordan vi betrakter Jesu uttalelser angående endetiden. Det er fordi Jesus talte til disiplene sine om den store trengsel som går forut for hans gjenkomst. Dersom menigheten skal bli tatt ut av verden før den store trengsel, da sier det seg selv at Jesus ikke talte om menigheten i tiden like før han kommer igjen. Ut fra denne måte å tenk på hevdes det at Jesus kun talte om jødefolket som skal gå gjennom den store trengsel før han åpenbares.

Fortolkere som har en slik forståelse av Jesu forkynnelse medgir at selv om hans endetidslære ikke angår menigheten, er hans etiske lære for de troende. Denne påstand strider mot det faktum at disiplene, som Jesus talte til om endetiden, ble ledere i menigheten etter hans oppstandelse (Mark 13:3 ff; Apg 12:1-3). Jesu undervisning om endetiden og den store trengsel angår derfor menigheten.

I Matteus 28:19-20 sier Jesus: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.” Disse ord har med menighetens utbredelse å gjøre. Ordet ”alt” inkluderer også Jesu instruks til sine etterfølgere da han talte til dem om endetiden. Med andre ord, Jesu endetidslære, så vel som hans etiske lære, angår menigheten. Dette betyr at menigheten vil være til stede i den store trengsel som Jesus talte om. Menigheten kan derfor ikke bli hentet til himmelen før den siste årsuke i Daniel 9.

Daniels profeti om ”ukene” skildrer romernes ødeleggelse av Jerusalem og templet i år 70 e.Kr., ca. 40 år etter menighetens begynnelse nettopp i denne byen. Dette forteller oss at menigheten er tilstede i oppfyllelsen av profetien. Det er ingenting i fortsettelsen av profetien som skulle tilsi at menigheten ikke lenger er på jorden når jødiske ofringer blir omtalt i endetiden. De siste 2000 år har vist at Gud handler med både jødene og menigheten samtidig. Gud spredte jødene over hele verden mens menigheten var til stede. Han har også bevart jødenes egenart, og holder nå på å samle dem tilbake til deres eget land. Det er klart at dersom Gud kan handle med både Israel og menigheten før den 70. årsuke begynner, kan Han også fortsette å handle med begge to også etter at denne årsuken har begynt. Ettersom både jødefolket og menigheten er involvert i endetiden, er det ikke et spørsmål om enten eller, men om både og. Menigheten og Israels folk har eksistert side om side helt siden menighetens begynnelse, og det er ingenting som tyder på at det ikke skal fortsette slik helt til Jesus kommer tilbake etter den store trengsel.

De siste årene før Jesus kommer blir en trengselstid for Israel (Jer 30:7), men det utelukker ikke at også menigheten opplever trengsel i endetiden. Apostlenes Gjerninger 14:22 sier: ”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.” De siste årene fram til Jesus returnerer til jorden og oppretter riket sitt kommer til å stå i både Israels og menighetens tegn. Derfor konkluderer vi at profetien i Daniel 9 ikke gjør det nødvendig for menigheten å bli hentet til himmelen før den store trengsel.

”DETTE EVANGELIET OM RIKET”

I Matteus 24:14 sier Jesus: ”Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.”

Mener ikke Jesus her evangeliet om det kommende riket som skal forkynnes av jøder i den store trengsel, og ikke nådens evangelium som nå forkynnes av de troende? Vil ikke dette si at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel?

Når vi undersøker Skriften ser vi at det ikke er noe forskjell mellom ”evangeliet om riket” og nådens evangelium. Paulus sa til de eldste i menigheten i Efesus at tjenesten han fikk av Jesus var å ”vitne om Guds nådes evangelium” (Apg 20:24). Så fortsetter Paulus med å si at han ”gikk omkring iblant dem og forkynte riket” (Apg 20:25). Han drog på sine misjonsreiser og ”forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus” (Apg 28:31).

Jesus sier i Matteus 24:14: ”Riket skal forkynnes [...] for alle folkeslag [...] og så skal enden komme.” Sammenlign dette med Lukas 24:47: ”I hans [Jesu] navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag.” Her ser vi at forkynnelsen av riket virker syndenes forlatelse som skjer ved Guds nåde. Menigheten skal fortsette å forkynne dette nådens evangelium ”inntil verdens [dvs. tidsalderens] ende” (Matt 28:20) som inntreffer når Jesus kommer igjen etter den store trengsel. Det er ingen indikasjon her at menigheten blir hentet til himmelen på forhånd og at jøder forkynner det kommende riket i trengselstiden.

”ØDELEGGELSENS STYGGEDOM”

Siktet ikke Jesus til romernes beleiring av Jerusalem i den store jødiske krigen år 66-70 da han profeterte om ”ødeleggelsens styggedom” og den store trengsel i Matteus 24:15 ff? Vil ikke dette si at det ikke er en tid med stor trengsel før Jesus kommer og bortrykker menigheten?

Jesus sier i Matteus 24:15 at profeten Daniel hadde talt om ”ødeleggelsens styggedom”. Vi finner en henvisning til dette i Daniel 11:31 hvor det står om ”den ødeleggende styggedommen” i forbindelse med ”hærer som [...] skal komme og vanhellige helligdommen” i Jerusalem. Mange fortolkere mener at dette gikk i oppfyllelse i år 168 f.Kr da den syriske kongen Antiokus IV Epifanes invaderte Det hellige land, profanerte templet (helligdommen) og drepte titusenvis av jøder. Men det er klart at Jesus betrakter Daniels profeti som framtidig, så det som skjedde i år 168 f.Kr var bare en midlertidig oppfyllelse.

På samme måten kan vi se på Jesu forutsigelse om ”ødeleggelsens styggedom” og den store trengsel. Den gikk delvis i oppfyllelse da romerne beleiret og ødela Jerusalem i den store jødiske krigen, men venter sin fullstendige oppfyllelse i framtiden. Når tiden kommer skal Antikrist utføre ”ødeleggelsens styggedom” og dermed utløse den siste store trengsel (Matt 24:15-16, 21-22). Grunnen til at vi kan vite at dette handler om endetiden er at Jesus sier han skal åpenbare seg i herlighet i skyene ”straks etter” den store trengsel (v.29-30). Da skal han samle sine utvalgte (v.31). Her er bortrykkelsen i sikte.

”PÅ SABBATEN”

I Matteus 24:15 forteller Jesus om ”ødeleggelsens styggedom”. I denne forbindelsen sier han:

”Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene [...] Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten.” (v.16, 20)

Siden sabbaten er nevnt, betyr ikke dette at det er jødene som oppfordres til å be om å slippe å flykte? Sier ikke dette at menigheten ikke er inne i bildet og dermed allerede hentet til himmelen når flukten finner sted?

Da Jesus ga advarselen om å flykte var det først aktuelt for de troende som befant seg i Judea i år 66 e.Kr. Det var da romerne under Cestius Gallus foretok sitt første angrep mot Jerusalem. Så trakk han styrkene plutselig og uventet tilbake. Ved denne manøver forlot de troende byen, slik Jesus hadde sagt de skulle gjøre. De flyktet til fjelltraktene på østsiden av Jordan-elven. Romerne kom tilbake i år 68 og den endelige erobringen foregikk i år 70.

Den framtidige oppfyllelsen av Jesu ord synes derfor å gjelde enda en gang troende som befinner seg i det bibelske Judea når Jerusalem inntas av Antikrist i endetiden.

Angående sabbaten, kan det hende en flukt er lettere for fienden å oppdage på denne hviledagen enn på andre dager i uken. Det at Jesus oppfordrer til å be om at ikke flukten finner sted på en sabbat indikerer at de som ber er klar over tiden de lever i og hva som skal skje. Dette kan ikke sies om vantro jøder som ikke kjenner til eller bryr seg om hva Jesus sa. Det må gjelde troende som befinner seg i Israel. Henvisningen til sabbaten er derfor ikke noe bevis på at menigheten er i himmelen på denne tiden.

”SOM LYNET GÅR UT FRA ØST”

I Matteus 24:27-30 står det:

”For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være. Der hvor åtselet er, der skal ørnene samles. Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.”

Ifølge dette avsnittet, kommer ikke Jesus først like raskt som lynet før den store trengsel for å ta menigheten til seg, og siden i full offentlighet for verden etter den store trengsel?

Dette er et klassisk eksempel på å ta vers ut av sin sammenheng. Ved å lese versene før dette avsnittet ser man hele bildet. Fra vers 21 i Matteus 24 beskriver Jesus det som skal skje i den store trengsel, som han kaller for ”en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse”. Han sier at det er mens den store trengsel pågår at folk vil hevde at Kristus har kommet på en diskret måte og har vist seg på et hemmelig sted ”ute i ørkenen” eller ”i rommene” (v.26). Jesus imøtegår denne falske påstanden og sier til sine etterfølgere at de ikke skal tro på disse menneskene, siden hans komme skal være like synlig for alle som lynet (v.27 f). Etter denne digresjonen fortsetter Jesus med å fortelle om de kosmiske tegn som skjer etter den store trengsel (v.29 ff), og som inntreffer like før han kommer.

Jesu ord om at hans komme skal være ”som lynet” (v.27) handler ikke nødvendigvis om hastigheten av hans komme, men bare framhever det faktum at hans komme skal være synlig for alle. Ut fra dette forstår vi at det er ingen motsetning mellom det at Jesu komme sammenlignes med lynet, og det at hans komme skal skje i full offentlighet for verden. Det Jesus gjør er å understreke at han kun kommer én gang - etter den store trengsel. Da skal han ta menigheten til seg, slik det står i vers 31: ”Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen.”

”DE UTVALGTE”

Er ikke ”de utvalgte” i Jesu endetidstale i Matteus 24 jødefolket? Betyr ikke dette at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel?

Vi møter uttrykket ”de utvalgte” i vers 22 og 24 i Matteus 24, og i vers 31 finner vi uttrykket ”hans utvalgte”. Ordet ”hans” refererer til Menneskesønnen (v.30), dvs. Jesus. Dette forteller oss at ”de utvalgte” er Jesu utvalgte.

I Matteus 22:14 står det: ”Mange er kalt, men få er utvalgt.” Og Romerne 11:7 sier:

”Det Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet.”

Her ser vi at bare en liten del av Israels folk blir regnet blant ”de utvalgte”. Jesu utvalgte kan derfor ikke være jødefolket i sin helhet.

I Markus’ versjon av Jesu endetidstale forekommer uttrykket ”de utvalgte” i kapittel 13, vers 20. I samme vers er disse definert som ”dem som han [Herren] har utvalgt”. Dette går i tråd med Jesu ord til disiplene sine i Johannes 15:19: ”Jeg har utvalgt dere av verden.” Jesu disipler var utvalgt av Israels folk, og ble Jesu utvalgte. Siden den gang blir hver jøde som kommer til tro på Jesus regnet blant Jesu utvalgte og kan se på seg selv som en av ”de kalte og utvalgte” (Åp 17:14).

De utvalgte omfatter imidlertid alle troende, både av hedensk og jødisk herkomst. Romerne 1:16 sier at evangeliet om Jesus Kristus ”er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både jøde først og så for greker”. Vi får vite at det var Jesus ”som gjorde de to til ett” (Ef 2:14).

Apostelen Peter skriver til de kristne og kaller dem ”de utvalgte” (1 Pet 1:1). Også Paulus skriver til de troende: ”Dere er Guds utvalgte” (Kol 3:12). Når så Jesus talte om sine ”utvalgte” i Matteus 24, hadde han alle troende i tankene. Jesu utvalgte er derfor ensbetydende med Jesu menighet som han sa han skulle bygge (Matt 16:18).

Enkelte vil peke på det faktum at Matteus’ evangelium ble skrevet til jøder, og dermed påstå at ”de utvalgte” kun er jøder. Men Jesu endetidstale i Matt 24 er gjengitt med få forskjeller i Markus 13 hvor også ”de utvalgte” er nevnt (v.20, 27). Siden Markus’ evangelium ble skrevet til hedninger, viser dette oss at ”de utvalgte” består av både jøder og hedninger forenet i troen på Jesus.

En sammenligning mellom Matteus 24 og Matteus 10 viser også at Jesus talte om sine framtidige disipler i sin endetidstale. I Matteus 10 gir Jesus sine disipler instruks om deres arbeid, og forteller også om hvordan folk, også familiemedlemmer, vil behandle dem. I vers 21-22 sier han:

“Bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn. Og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.”

Disse ordene er gjentatt i Matteus 24:9 og 13. Det var Jesu disipler som skulle bli hatet av andre familiemedlemmer. Også dette viser at Jesus ikke hadde den jødiske nasjon i tankene da han nevnte sine utvalgte i Matteus 24.

Ved nøyere gjennomgang av Matteus 24 ser man at uttrykkene ”de utvalgte” og ”hans utvalgte” er knyttet til ordet ”dere” som forekommer mange ganger i kapitlet. Ordet ”dere” sikter i første hånd til Jesu disipler som satt på Oljeberget og hørte på ham ved dette tilfelle. De tre gangene ordet ”utvalgte” forekommer, blir de fulgt opp i neste vers av ordet ”dere” på en måte som likestiller begge ordene. Dette er gjort øyensynlig for å vise at Jesu utvalgte omfatter både disiplene som var vitne til hans død og oppstandelse, så vel som mennesker fra ”alle folkeslag” over ”hele jorden” (Matt 24:14) som skulle bli troende. Vi ser dette også av Jesu bønn i Johannes 17:20: ”Jeg ber ikke bare for disse [de elleve], men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg.” Det er innlysende at alle de som kommer til tro på Jesus er ”hans utvalgte” (Matt 24:31), og at disse utgjør hans menighet.

Jesus sa om sine utvalgte:

”Og dersom ikke de dager ble forkortet, da ville intet kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet” (Matt 24:22).

Med andre ord, den store trengsel blir kortvarig for menighetens skyld. Man kan derfor ikke argumentere ut fra avsnittene om ”de utvalgte” i Matteus 24 at menigheten må bli hentet til himmelen før den store trengsel.

”MED VELDIG BASUNKLANG”

I forbindelse med Jesu gjenkomst, står det i Matteus 24:31:

”Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen.”

Vi leser i Jesaja 27:13: ”Og det skal skje på den tid at de skal støte i en stor basun. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem.” Og i Jesaja 11:12 står det: ”Han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner.” Disse henvisninger i Jesajas bok er profetier som handler om jødefolkets samling tilbake til Israels land i endetiden. Siden Jesu språkbruk er så likt profeten Jesajas, henviser ikke Herren til jødene, og ikke til menigheten?

De nevnte skriftstedene fra Jesajas bok er to blant mange profetier om jødefolkets endelige og fullstendige samling tilbake til Israels land når Jesus kommer tilbake; se for eksempel: 5 Mosebok 30:1-6; Esekiel 37:21-22; 39:27-28; Mika 2:12-13; Sakarja 8:7-8. Men også menigheten skal samles fra hele verden når Jesus kommer tilbake. Paulus skrev jo om ”vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham” (2 Tess 2:1). Og som svaret på forrige spørsmål viser, er Jesu utvalgte som samles når han kommer, hans menighet.

I likhet med Israels samling skal det blåses i en basun ved samlingen av menigheten:

”For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren” (1 Tess 4:16-17).

Denne basun kalles for ”den siste basun” i 1 Korinterne 15:

”Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet” (v.51-52).

Siden menighetens samling hos Jesus skjer ved den ”siste” basun, kan ikke basunstøtet som signaliserer Israels endelige samling i endetiden komme etterpå. Dermed utelukkes muligheten for at menighetens samling skjer før Israels endelige samling ved Jesu gjenkomst.

Vi står da overfor to måter å se disse basunstøtene på. Enten er det to forskjellige basunstøt, dvs. at Israels endelige samling skjer før menighetens samling, eller så skjer begge begivenhetene ved den ene og samme basun. Det er sannsynlig at det siste alternativet er riktig. Når Jesus kommer og den siste basun blåses skal de som utgjør hans menighet samles hos ham i luften i det han er på vei til Israel. I tillegg vil jøder som fortsatt er i atspredelsen og som omvender seg til Gud samles til Israels land.

”DEN DAG OG TIME KJENNER INGEN”

I Matteus 24:36 sier Jesus: ”Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far.” Betyr ikke dette at Jesus kan komme når som helst?

Ved første øyekast kan det synes som om dette verset viser at Jesus kan komme når som helst. Men leser vi hans endetidstale som hele kapitlet handler om, er det ingenting som tyder på det. Jesus gir ikke noen antydning til at han kan komme når som helst. Tvert imot, sier han ettertrykkelig at han kommer ”straks etter” en tid med stor trengsel (v.29ff).

Selv om ingen vet dagen eller timen, burde tidsperioden for Jesu komme være kjent for de troende i endetiden. Dette er poenget med Jesu lignelse om fikentreet som viser at likesom våren har sine kjennetegn, har også endetiden sine kjennetegn:

”Lær en lignelse av fikentreet: Når grenene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær og står for døren” (Matt 24:32-33).

Når tegnene som Jesus forteller om i Matteus 24 skjer, som inkluderer frembruddet av den store trengsel (v.21ff), da skal man kunne vite at hans komme er nær.

Utenom de tegn Jesus gir, viser Skriften at visse andre begivenheter må finne sted før Jesus kommer igjen slik at de troende ikke skal vente ham når som helst. I Johannes 21:18-19 varsler Jesus Peter at han kommer til å bli drept som gammel mann. Peter skrev senere til de troende: ”Jeg vet jo at min hytte brått skal legges ned, som også vår Herre Jesus Kristus varslet meg” (2 Pet 1:14). Dette forteller oss at de troende ikke kunne vente Jesu gjenkomst før Peter var blitt gammel og led martyrdøden.

En annen sak er at Jesus ikke kan komme tilbake før evangeliet er blitt forkynt for alle folkeslag (Matt 24:14; Mark 13:10). Per i dag er dette mål på god vei til å bli nådd.

Vi får også greie på at Jesu komme og de troendes ”samling hos ham”

(2 Tess 2:1) ikke kan skje før ”syndens menneske” (Antikrist) står fram (v.3).

Ut fra dette ser vi at visse begivenheter må finne sted før Jesus kan komme igjen. Han kan derfor ikke komme når som helst.

”DEN ENE BLIR TATT MED”

I Matteus 24:40-41 leser vi om mennesker som blir ”tatt med” og ”latt tilbake” når Jesus kommer igjen:

”Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.”

Refererer ikke uttrykket ”tatt med” til de som blir tatt med til himmelen før den store trengsel, mens ”latt tilbake” henviser til de som blir igjen for å gjennomgå trengselstiden?

Til å begynne med må vi være klar over hvilken forbindelse Jesus sier dette i. Tidligere i kapitlet forteller han om ”en trengsel så stor” (v.21), dvs. den store trengsel. Så forteller han om sin gjenkomst ”med kraft og stor herlighet” i vers 30. Når vi så leser om å bli ”tatt med” og ”latt tilbake” i vers 40 og 41 forteller dette oss at Jesus henviser til noe som skal skje ved sin gjenkomst som han selv sier skal skje etter den store trengsel.

Versene like før det avsnittet vi ser på knytter det Jesus sier til syndefloden:

”Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer” (Matt 24:37-39).

Jesus sammenligner det som skjedde på Noahs tid med det som skal finne sted når han kommer tilbake. Det kan tolkes slik at når Jesus siden nevner de som blir ”tatt med” sammenligner han dette med de som ”vannflommen kom og tok”. De som blir ”tatt med” vil derfor forgå i den kommende dom.

Endetidens troende derimot lignes med Noah og hans familie. Første Mosebok 7:23 sier: ”Bare Noah ble tilbake, og de som var med ham i arken.” Noah og hans familie illustrerer de troende som ”blir tilbake”, dvs. forblir i live når Guds dom rammer verden i det Jesus kommer igjen.

”TI JOMFRUER TOK SINE LAMPER” (1)

I Matteus 25:1-13 leser vi:

”Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine. Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov. Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.”

Er ikke brudepikene i lignelsen et bilde på to grupper troende i endetiden, dvs. de som er rede og blir evakuert til himmelen noen år før Jesus kommer til jorden, og de som ikke er rede og må gjennomgå den store trengsel?

Dette resonnement tar ikke hensyn til sammenhengen lignelsen står i. Jesus underviser i Matteus 25 på bakgrunn av det han fortalte i det foregående kapitlet. Her la han ut om sin gjenkomst til jorden i makt og stor herlighet (24:30) som skjer etter den store trengsel (24:21). I disse kapitlene antyder Jesus ikke noe om en evakuering av de som er rede noen år før han kommer til jorden.

De to gruppene som skildres er åpenbart de som går inn i Guds rike som skal opprettes på jorden ved Jesu gjenkomst, og de som utestenges fra riket. Jesu hensikt med lignelsen om brudepikene er å advare mot uforstand og frafall i endetiden. De som hører ham til skal være beredt for hans komme.

”TI JOMFRUER TOK SINE LAMPER” (2)

Er ikke brudepikene i lignelsen i Matteus 25:1-13 symboler på det frelste og det ufrelste Israel når Jesus kommer tilbake til jorden?

Jesus rettet lignelsen om brudepikene til disiplene sine som ble apostler i den første menighet. Derfor må den betraktes som en tiltale til alle troende. Lignelsen er ment å belyse de troendes forhold til Jesu gjenkomst, og være med på å forberede dem til han kommer.

I vers 6 i lignelsen, leser vi: ”Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!” Ordet ”møte” her er på gresk apántesin. Det samme ordet brukes i 1 Tessalonikerne 4:17, der vi leser at de troende skal ”rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte [apántesin] Herren”. Her er en klar forbindelse til Paulus’ ord rettet til de troende, så vi behøver ikke å overføre det Jesus sier i lignelsen på Israels folk.

"TI JOMFRUER TOK SINE LAMPER” (3)

Ifølge jødiske vielsesskikker varer bryllupsfeiringen én uke. Med tanke på at hver av disse dagene representerer ett år, betyr ikke dette at lignelsen i Matteus 25:1–13 indikerer at Jesu komme som brudgom skjer før trengselen i endetiden?

For å komme fram til en troverdig tolkning av profetiske avsnitt i Bibelen bør man være kritisk til bruken av tradisjonelle skikker som forståelsesgrunnlag. Jesus fortalte sine disipler lignelsen om hans komme som brudgom like etter å ha fortalt dem at han kommer etter en tid med stor trengsel (Matt 24:21–31). Derfor har vi all grunn til å tro at Jesus illustrerte hva som skal finne sted når han kommer etter trengselstiden.

"TI JOMFRUER TOK SINE LAMPER” (4)

På Bibelens tid gikk brudgommen sammen med sine venner til brudens barndomshjem hvor hennes brudepiker hilste ham. Så førte han sin brud og hennes brudepiker i festlig opptog til sitt eget hus. Ut fra lignelsen om brudepikene i Matteus 25:1-13, vil ikke dette si at ved Jesu gjenkomst skal menigheten bli hentet til brudgommens hus som er himmelen?

Poenget med Jesu lignelse om brudepikene er at de troende skal være rede til å møte ham når han kommer. Det viktigste man får ut av lignelsen er ikke å bli klar over hva hver enkelt detalj kan bety, men å gjøre det Jesus sier i vers 3: ”Våk!”

Om man likevel skal legge vekt på bryllupets hendelsesforløp, ser det ut til at menigheten skal følge Jesus ned til jorden etter å ha møtt ham i luften (1 Tess 4:17), på samme måte som brudepikene, etter å ha møtt brudgommen, følger han tilbake til brudens barndomshjem. Jorden er da et bilde på brudens barndomshjem dit Jesus skal komme.

Jesus nevnte ikke bruden og heller ikke noe om et opptog til brudgommens hus i lignelsen om brudepikene. Derfor kan vi ikke få mer ut av lignelsen enn det Jesus sa. Følgelig kan man ikke påstå at menigheten skal reise til himmelen når Jesus kommer igjen.

Vi må også være klar over at lignelsen om brudepikene i Matteus 25 illustrerer det som skal skje når Jesus kommer etter den store trengsel (jfr. Matt 24:29-31). I lys av dette er det opplagt at ”bryllupsfesten” (Matt 25:10) betegner feiringen av foreningen mellom Jesus og menigheten når Guds rike opprettes på jorden.

”I SYNAGOGER”

I Jesu endetidstale i Markus 13 står det noe om synagoger (v.9). Betyr ikke dette at Jesus talte om jødefolket, og ikke menigheten? Vil ikke dette si at menigheten er i himmelen de siste årene før Jesus kommer tilbake til jorden?

Verset det hentydes til er følgende: ”Dere skal bli hudstrøket i synagoger.” Dette med hudstrykninger i synagogene sier oss at jødedommen i sin helhet forkastet de første troende som alle var jøder. Da Jesus innstiftet nattverden, sa han til sine disipler: ”De skal utstøte dere av synagogene” (Joh 16:2). Dette skjedde fordi budskapet om Jesus som Messias ikke ble godtatt av mange jødiske ledere og deres forsamlinger. At det var jøder som trodde på Jesus som ble hudstrøket i synagogene og utstøtt derfra viser at Jesus talte om de troende som utgjør hans menighet, og ikke jødefolket.

I begynnelsen av evangeliets tid var de aller fleste troende jøder, men nå er jødene en liten minoritet. Den store majoritet er, og kommer til å bestå av troende hedninger. Til sammen utgjør de menigheten. Dette gjenspeiles i Jesu tale i Markus 13 hvor omtalen av troende jøder (v.9) etterfølges av evangeliets forkynnelse ”for alle folkeslag” (v.10). Av dette er det klart at man ikke kan få Markus 13:9 til å bety at menigheten er i himmelen de siste årene før Jesus kommer tilbake til jorden.

”DA SKAL DE SE MENNESKESØNNEN”

I Markus 13:24-27 sier Jesus:

”Men i de dager, etter denne trengsel, skal solen bli formørket og månen ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal rokkes. Og DA skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet. DA skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende.”

Siden det greske ordet som er oversatt ”da” kan bety ”på den tiden”, tyder ikke dette på at samlingen av Jesu utvalgte skjer før den nevnte trengselstiden?

Muligheten for at man skal forstå grunnteksten på denne måten, er helt utelukket ut fra sammenhengen de nevnte versene står i. I vers 19 leser vi: ”For i de dager skal det være så stor en trengsel som det ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse, da Gud skapte verden, og heller ikke skal bli.” Dette er, med andre ord, den store trengsel. Det neste vers sier:

”Dersom Herren ikke forkortet de dager, ble intet kjød frelst. Men for de utvalgtes skyld, dem han har utvalgt, har han forkortet de dagene.”

Dette forteller oss at Jesu utvalgte er til stede i den store trengsel. De kan derfor ikke bli samlet på forhånd. Ordet ”da” i de nevnte versene er en klar henvisning til tiden etter den store trengsel. Det er på den tiden de utvalgte samles av englene når folkeslagene ser Jesus ”komme i skyene med stor kraft og herlighet”.

”LED OSS IKKE INN I FRISTELSE”

I Lukas 11:4 sier Jesus at vi skal be: ”Og led oss ikke inn i fristelse…” Ordet ”fristelse” kan også oversettes ”prøvelse”. Betyr ikke dette at menigheten ikke skal inn i den store trengsel?

Grunntekstens ord for ”fristelse” i Lukas 11:4 finner vi også i Lukas 22:28 hvor Jesus sier: ”Men dere er de som har holdt ut med meg i mine prøvelser.” Paulus bruker samme ordet i Apostlenes Gjerninger 20:19: ”Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer.” Det forekommer også i 1 Peters brev 4:12: ”Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.”

Det at de troende opplever prøvelser viser at Jesus ikke tenkte på en evakuering før den store trengsel da han lærte disiplene ”Fader vår”.

”HAN VENDER HJEM FRA BRYLLUPET”

Siden Jesus kommer tilbake fra et bryllup (Luk 12:35-36), må dette bety at bryllupet finner sted før han kommer. Sier ikke dette at bruden, dvs. menigheten, blir bortrykket til himmelen en tid før Jesus kommer tilbake?

For å kunne svare på dette argumentet, la oss se på de nevnte versene:

”La hoftene være ombundet og lampene brennende! Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem fra bryllupet, for at de kan åpne for ham straks han kommer og banker på” (Luk 12:35-36).

Jesus sier at disiplene skal være ”som folk som venter på sin herre når han vender hjem fra bryllupet”. Åpenbart sammenligner Jesus den forventning de skal ha til hans komme med folk som venter sin mesters hjemkomst etter å ha vært borte som gjest ved et bryllup. Han sier også at disiplene skal ”la hoftene være ombundet og lampene brennende” og ”åpne for ham straks han kommer og banker på”. Disse uttrykkene viser at Jesus fortalte en lignelse, og ikke bokstavelige hendelser.

De som venter i lignelsen representerer menigheten fordi disiplene som Jesus talte til ble ledere i menigheten. Og siden menigheten er Krist brud, vil et bokstavelig bryllup før Jesu gjenkomst uten menighetens medvirkning ikke gi noe mening. Med dette for øye er det ingen grunn til å konkludere ut fra Jesu lignelse i Lukas 12 at menigheten må bli bortrykket til himmelen en tid før han kommer tilbake.

”MENNESKESØNNENS DAGER”

I Lukas 17:26 står det: ”Og slik det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager.” Sier ikke uttrykket ”Menneskesønnens dager” at Jesu gjenkomst strekker seg over tid, dvs. at det går noen år fra den tid menigheten blir hentet til himmelen og fram til Jesu komme til jorden?

Et parallelt avsnitt som kan være til hjelp for å forstå dette verset er Matteus 24:37-39:

”Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ble gitt ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.”

Det går fram at vannflommen er et bilde på dommen ”når Menneskesønnen kommer”. Vi ser også at ”dagene før vannflommen” er ensbetydende med ”Noahs dager”. I Lukas 17:26 sammenlignes ”Noahs dager” med ”Menneskesønnens dager”. Uttrykket ”Menneskesønnens dager” tilsvarer dermed ”dagene før vannflommen”, dvs. tiden like før Jesus kommer. Denne tidsperioden inkluderer uten tvil den store trengsel.

Det er tydelig at Noah var fortsatt på jorden i dagene før vannflommen. Det går fram av 1 Mosebok 7:1-11 at han var i arken de siste sju dagene før himmelen åpnet seg. og vannflommen kom. På samme måten vil dommen komme når Jesus åpenbares fra himmelen. I likhet med Noah, blir menigheten bevart i den siste tid og reddet når dommen rammer verden ved Jesu åpenbarelse. Sammenhengen versene om Noah i Matteus 24 står i levner ingen tvil om at Jesus åpenbarer seg ”straks etter” den store trengsel (Matt 24:29-30).

På grunn av det vi har sett på her kan vi ikke si at Jesu gjenkomst strekker seg over flere år og at menigheten blir hentet til himmelen ved begynnelsen av denne tiden.

”SLIK DET VAR I NOAHS DAGER”

Er ikke vannflommen på Noahs tid og ilddommen over Sodoma på Lots tid forbilder på den store trengsel, ifølge Lukas 17:26-30? Vil ikke dette si at Noah og Lot er forbilder på menigheten som blir hentet til himmelen før den store trengsel bryter løs?

Her følger nevnte avsnittet fra Lukas 17:

”Og slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte - like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen og ødela dem alle. På samme vis - slik som det var i Lots dager: De åt og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud det regne ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være på den dag Menneskesønnen åpenbares.”

Her får vi opplyst at ”den dag Menneskesønnen åpenbares” lignes med ”den dagen da Lot gikk ut av Sodoma” og byen brant opp. Jesu åpenbarelse lignes også med flommen på Noahs tid. Omtalen av Noah og flommen er også å finne i Jesu endetidstale i Matt 24 (vers 37-39). Disse versene er knyttet til Jesu åpenbarelse som skjer ”straks etter de dagers trengsel” (v.29), da ”alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet” (v.30). Dette er ”den dag Menneskesønnen åpenbares” (Luk 17:30).

På denne bakgrunnen forstår vi at vannflommen på Noahs tid og ilden på Lots tid er forbilder på dommen ved Jesu åpenbarelse umiddelbart etter den store trengsel. Apostelen Peter skrev at det som hendte med den ugudelige verden på Noahs tid, og Sodoma på Lots tid er forbilder på de gudløses dom og fortapelse (2 Pet 2:1-6).

Når Jesus kommer igjen skal han komme med dommens ild, slik også Paulus skriver: ”Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium.” (2 Tess 1:8). Da skal de troende bli rykket opp i luften for å møte Jesus i det han kommer. På denne måten er Noah og Lot forbilder på menigheten. Slik de ble reddet fra vredesdommen skal også menigheten bli reddet når Jesus kommer med dom over de ugudelige: ”Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet - den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror” (2 Tess 1:9-10).

De troende blir reddet fra dommen som inntreffer når Jesus åpenbarer seg, men dette betyr ikke at de slipper å gjennomgå den store trengsel før han kommer igjen.

”SLIK SOM DET VAR I LOTS DAGER”

Kommer ikke livet til å foregå som normalt helt fram til den dag Jesus kommer, ifølge Lukas 17:28-30?

Nevnte skriftstedet lyder slik:

”Slik som det var i Lots dager: De åt og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud det regne ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være på den dag Menneskesønnen åpenbares.”

For å forstå dette skriftstedet må vi være klar over at Jesus ligner ”den dag da Lot gikk ut av Sodoma” med ”den dag Menneskesønnen åpenbares”. Dommens ild over Sodoma som kom den dag Lot gikk ut av byen illustrerer det som skal skje når Jesus blir åpenbart. Ifølge Jesus selv skal han åpenbares når han kommer i herlighet etter den store trengsel (Matt 24:29-30).

Jesus sa at på Lots tid holdt de syndige menneskene i Sodoma på med sine vanlige gjøremål. Folk åt, drakk, kjøpte, solgte, plantet og bygde. Det som opptok folket i Sodoma røpet at de ikke visste om den kommende dom. Slik vet heller ikke verdens mennesker om dommen som vil ramme dem når Jesus åpenbarer seg. De gjør sine vanlige gjøremål uten å tenke på at alt vil ta slutt en gang. Men dette betyr ikke at livet vil foregå som normalt helt fram til dagen Jesus åpenbarer seg med dommens ild. Det vil være en kort trengselstid like før Jesu åpenbarelse.

”NÅR DETTE BEGYNNER Å SKJE”

I Lukas 21 står det om tegn som varsler at Jesus kommer tilbake til jorden "med kraft og stor herlighet" (v.27). I vers 28 leser vi: ”Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til.” Betyr ikke dette at de troendes forløsning finner sted når tegnene begynner å vise seg, dvs. flere år før Jesus kommer tilbake til jorden?

Denne påstanden står eller faller på hva Jesus mente da han sa ”når dette begynner å skje”. Tidligere i kapitlet nevnte han falske messiaser (v.8), krig og opprør (v.9-10), store jordskjelv, hunger, pest og veldige tegn fra himmelen (v.11). I vers 12 sa han: ”Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere.” Fram til vers 19 utdyper Jesus forfølgelsen av de troende. Så omtaler han Jerusalems ødeleggelse (v.20-23) og dens nedtramping av hedninger (v.24). Deretter nevnte han tegn i solen, månen og stjernene (v.25), himlenes krefter som rokkes (v.26), og sitt eget komme i skyen med kraft og stor herlighet (v.27).

Da sier Jesus: ”Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til” (v.28). I vers 31 sier han: ”Når dere ser disse ting skje ...” Dette har tydelig referanse til det han nettopp hadde fortalt om. Siden de troende må være til stede for å kunne se disse tingene skje, kan ikke deres forløsning finner sted ved begynnelsen av det Jesus fortalte om. Dermed er det klart at da Jesus sa, ”Når dette begynner å skje” hadde han i tankene det han nettopp hadde sagt:

”Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet” (Luk 21:25-27).

Jesus sier også at de kosmiske tegn han beskriver her skal skje kort tid etter den store trengsel:

”Men i de dager, etter denne trengsel, skal solen bli formørket og månen ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal rokkes. Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet. Da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende” (Mark 13:24-27).

Det går fram her at de troendes forløsning finner sted når Jesus åpenbarer seg og hans herlighet er synlig i skyene etter den store trengsel. Dette kommer også fram av det Johannes skriver: ”Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er” (1 Joh 3:2). Det blir derfor aktuelt å rette seg opp og løfte hodet når solen og månen formørkes, stjernene faller, brenningene bruser og himlenes krefter rokkes. For ”når dette begynner å skje” da er tiden inne for de troendes forløsning. 

”I ET ØYEBLIKK”

Sier ikke 1 Korinterne 15:51-52 at bortrykkelsen er en hemmelig begivenhet som ble åpenbart for Paulus, til forskjell fra Jesu synlige komme etter den store trengsel?

La oss se på nevnte skriftavsnitt:

”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun.”

Det er tydelig her at hemmeligheten går på forvandlingen av legemene til de troende som ennå lever når Jesus kommer tilbake. Den går ikke på selve bortrykkelsen fordi dette ikke er nevnt i avsnittet. I tillegg ser vi at det er forvandlingen som skjer i et øyeblikk, ikke samlingen av de troende hos Jesus. Paulus introduserer ikke en hemmelig gjenkomst her før Jesus kommer igjen etter den store trengsel. Han forteller helt enkelt om det som skjer straks forut for samlingen av de troende når Jesus kommer igjen. Forvandlingen av de troendes legemer vil gjøre det mulig for de troende å samles hos Jesus i skyene når han kommer.

I fortsettelsen av 1 Korinterne 15 skriver Paulus at en profeti i Jesaja 25:8 skal bli oppfylt når forvandlingen av de troendes legemer skjer:

”For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier” (1 Kor 15:53-54).

La oss se på sammenhengen til denne profetien i Jesajas bok. Noen vers tidligere fortelles det om massive omveltninger på jorden:

”Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bære sin skyld. Derfor brenner de som bor på jorden, og det blir bare få mennesker igjen [...] Jorden brister, ja, den brister. Jorden revner, ja, den revner. Jorden rystes, ja, den rystes” (Jes 24:6,19).

Disse versene beskriver noen av de siste begivenhetene i den store trengsel. Det siste verset i kapitlet sier:

”Månen skal blyges, og solen skamme seg. For Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem. Og Guds herlighet skal stå for hans eldstes øyne” (Jes 24:23).

Dette er Jesu annet komme til jorden for å regjere etter de kosmiske tegn. Noen få vers senere leser vi profetien som Paulus refererer til: ”Han skal oppsluke døden for evig” (Jes 25:8). Sammenhengen forteller oss at dette oppfylles når Jesus kommer etter den store trengsel. Paulus knytter oppfyllelsen av denne profetien til forvandlingen av de troendes legemer, og på denne måten indikerer han at bortrykkelsen skjer etter den store trengsel.

Når Paulus skriver om selve bortrykkelsen i 1 Tessalonikerne 4:17, introduserer han den med å si at Jesus skal ”komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun” (v.16). Dette kan sammenlignes med framgangsmåten som ble brukt da en konge besøkte en by. Kongens herold gikk foran ham til bymuren og kunngjorde kongens ankomst med rop og støt i basun. Dette understreker at Jesu gjenkomst blir en offentlig hendelse, og ikke noe som skal skje i all hemmelighet. Scenen som Paulus beskriver passer med Jesu undervisning om at han kommer etter den store trengsel ”med kraft og stor herlighet” (Matt 24:30).

"HAN HAR KUNNGJORT FOR MEG HEMMELIGHETEN"

Sier ikke Efeserne 3:3–5 at menigheten er en hemmelighet som ble åpenbart for Paulus? Betyr ikke dette at det Jesus lærte sine disipler om endetiden ikke angår menigheten?

I nevnte avsnitt skriver Paulus:

”Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden” (Ef 3:3–5).

Paulus kaller hemmeligheten som ble kunngjort ham for Kristi hemmelighet som han skrev om i de første to kapitlene i brevet. Han sier at Kristi hemmelighet ble åpenbart ikke bare for ham, men også for andre Kristi apostler og profeter. Paulus fortsetter med å fortelle hva hemmeligheten består av:

”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet” (Ef 3:6).

Paulus sier at hemmeligheten han ble gitt kunnskap om er at hedningene er inkludert i Kristi legeme som er Kristi menighet. Det går tydelig fram at hemmeligheten ikke er selve menigheten som opprinnelig bestod av kun jødiske troende.

Paulus skriver også om hemmeligheten i kolosserbrevet:

”Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for hans hellige. For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet” (Kol 1:26–27).

Paulus sier her at hemmeligheten angår troende hedninger – at de har del i håpet om å få evig herlighet sammen med troende jøder. Igjen er det klart at hemmeligheten, som en gang var skjult og er nå åpenbart, ikke er selve menigheten, men er Kristus i troende hedninger.

Når det gjelder selve menigheten, var det Jesus som åpenbarte forestillingen om den. Han sa: ”Jeg vil bygge min menighet” (Matt 16:18). Jesus begynte med å legge grunnvollen da han kalte menn til å etterfølge seg som senere ble apostlene. På den tid forstod ikke Jesu jødiske disipler at hedninger skulle bli ett med dem i troen på ham. Men Jesus antydet dette i form av en lignelse:

”Jeg har også andre får [hedninger som skulle bli troende], som ikke hører til i denne kveen [de som trodde på Jesus blant jødene]. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord [menigheten] og én hyrde [Jesus]” (Joh 10:16).

I Jesu misjonsbefaling til sine disipler står det:

”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst” (Mark 16:15–16).

Her sikter Jesus til hedninger som mottar evangeliet, blir døpt, og dermed blir en del av menigheten som bestod av døpte jødiske troende.

Ut fra det vi har sett på er det opplagt at hemmeligheten Paulus mottok utvidet åpenbaring om var at hedninger skulle bli en del av menigheten gjennom troen på Kristus. Menigheten selv var tydeligvis ikke en hemmelighet åpenbart for Paulus siden Jesus sa han skulle bygge den – først med sine jødiske disipler. Dermed forstår vi at det Jesus lærte sine disipler om endetiden angår menigheten.

”KRISTI DAG”

Vi leser i Bibelen om både ”Kristi dag” (f.eks.: Fil 1:10), og ”Herrens dag” (f.eks.: 1 Tess 5:2). Er ikke disse to uttrykkene betegnelser på to forskjellige akter i Jesu gjenkomst, dvs. at ”Kristi dag” har å gjøre med de troendes bortrykkelse til himmelen før den store trengsel, og at ”Herrens dag” er et uttrykk som går på Jesu gjenkomst til jorden etter den store trengsel?

Disse to begrepene er ifølge Skriftens eget vitnesbyrd identiske. Det finnes ingen grunn til å skille de fra hverandre, for de er to av flere betegnelser som går ut på det samme. Disse er blant annet: ”Jesu Kristi dag” (Fil 1:6), ”vår Herre Jesu Kristi dag” (1 Kor 1:8), ”den Herre Jesu dag” (1 Kor 5:5) og ”Herren Jesu dag” (2 Kor 1:14). ”Kristi dag” er således bare en annen betegnelse på ”Herrens dag”. Dette forsterkes av det faktum at i noen bibler står det ”Kristi dag” istedenfor ”Herrens dag” i 2 Tessalonikerne 2:2. I King James Version står det: ”the day of Christ” (”Kristi dag”), og i forskjellige norske oversettelser ”Herrens dag”. Det er opplagt at disse to begrepene ikke skal skilles verken tidsmessig eller innholdsmessig.

Når det gjelder begrepet ”Herrens dag”, ser vi av Paulus’ skrifter at Jesus kommer og samler alle de troende til seg selv på ”Herrens dag” (1 Tess 4:13-5:2). Vi ser også at Jesus kommer og ødelegger Antikrist på ”Herrens dag” (2 Tess 2:2, 8). Av dette forstår vi at disse to hendelsene skjer når Jesus kommer igjen etter den store trengsel.

”DERFRA VENTER VI OGSÅ HERREN”

Sier ikke det at vi “venter” Jesus fra himmelen (Fil 3:20), at vi kan forvente hans gjenkomst når som helst?

Det greske ordet oversatt ”venter” er apekdechomai. Ordet er sammensatt av apo (bort fra) og ekdechomai (å vente). Det innebærer å vente på noe med forventning.

I Romerne 8:19 er dette greske ordet brukt i forbindelse med skapningen som venter at Guds barn skal bli åpenbart. Skapningens gjenopprettelse skjer når Jesus kommer tilbake etter den store trengsel. Alle er enige om at visse profetiske hendelser må finne sted før skapningens gjenopprettelse. Det kan ikke skje når som helst.

Ordet vi ser på forekommer også i 1 Peters brev 3:20, og handler om Gud som ventet på at Noah skulle bli ferdig med å bygge arken. Det er opplagt at Gud ikke ventet at han skulle bli ferdig når som helst.

Det vi har sett på viser at bruken av det greske ordet apekdechomai gjør ikke at en hendelse man venter på skjer når som helst. Av dette skjønner vi at Paulus’ anliggende var å lære de troende til å vente på Jesu gjenkomst med iver, men ikke at det kan skje når som helst.

”MED ALLE SINE HELLIGE”

I 1 Tessalonikerne 3:13 står det at ”Jesus kommer med alle sine hellige”. Hva annet kan dette henvise til enn de troende som blir hentet til himmelen før den store trengsel, og som kommer ned fra himmelen sammen med Jesus etter den store trengsel?

En henvisning senere i samme brevet Paulus skrev til tessalonikerne kan hjelpe oss til å forstå dette verset. I 1 Tessalonikerne 4:14 står det i tilknytning til Jesu gjenkomst at Gud skal ved Jesus ”føre dem som er sovnet inn [de døde i Kristus], sammen med ham”. Det er nok disse som er omtalt i 1 Tessalonikerne 3:13 og som er ”med” Jesus når han kommer. De som døde i troen på Jesus befinner seg nå i himmelen og skal komme sammen med ham for å få oppstandelseslegemet (1 Kor 15:51-53). Sammen med de troende på jorden som forvandles skal de rykkes opp i skyene for å samles hos Jesus når han kommer (1 Tess 4:17).

Alle Jesu ”hellige” er dermed en betegnelse på alle de troendes ånder fra himmelen som kommer sammen med Jesus i hans nedstigning til jorden, noe som skjer etter den store trengsel. Man kan derfor ikke bruke 1 Tessalonikerne 3:13 for å bevise at de troende blir hentet til himmelen før den store trengsel.

”TRØST DA HVERANDRE”

Paulus skriver at de troende skal trøste hverandre med tanke på Jesu gjenkomst (1 Tess 4:18). Hvordan kan budskapet om Jesu gjenkomst være et trøstebudskap, om ikke Jesus kommer før den store trengsel?

Grunnen til at Paulus nevner trøst i forbindelse med Jesu gjenkomst har ikke i første hånd med trengsel i endetiden å gjøre. Ved å lese fra vers 13 i 1 Tessalonikerne 4 ser man at Paulus ville opplyse de troende i Tessalonika om hva som kommer til å skje med de i menigheten som hadde dødd i troen på Jesus. Paulus fant det nødvendig å skrive om dette fordi menigheten trodde øyensynlig at de som hadde dødd blant dem ville gå glipp av Jesu gjenkomst.

Paulus opplyste menigheten at de troende som har ”sovnet inn” skal oppstå når Jesus kommer igjen (v.15). På denne måten gav Paulus menigheten den trøst de trengte over deres avdøde. De behøvde ikke å ”sørge som de andre, de som ikke har håp” (v.13). Derfor avsluttes kapitlet slik: ”Trøst da hverandre med disse ord” (v.18).

Det at Jesu gjenkomst er til trøst når det gjelder troende som er gått bort er ikke noe indikasjon på at Jesus kommer før den store trengsel.

”HERRENS DAG”

Er ikke uttrykket ”Herrens dag” i 1 Tessalonikerne 5:2 det samme som den store trengsel? Og siden bortrykkelsen som er beskrevet i 1 Tessalonikerne 4:16-17 skjer idet ”Herrens dag” begynner, betyr ikke dette at bortrykkelsen skjer før den store trengsel?

Undersøker man Skriften nærmere ser vi at denne teorien ikke har dekning. I Joel 3:3-4 leser vi:

”Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer.”

Det er klart ut fra dette skriftstedet at tegnene i solen og månen forekommer før Herrens dag kommer. Ifølge Jesus, finner disse tegnene sted straks etter den store trengsel:

”Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn [...] og alle folk på jorden [...] skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet” (Matt 24:29-30).

Ut fra dette ser vi at Herrens dag er framstilt som synonymt med Herrens komme etter den store trengsel. Dermed kan ikke Herrens dag være det samme som den store trengsel, slik denne oversikten viser:

JOEL: Blod, ild og røksøyler / solen og månen formørkes / Herrens dag

JESUS: Den store trengsel / solen og månen formørkes / Herrens komme

Apostelen Paulus opplyser oss om at ”den lovløse” (Antikrist) skal åpenbares før ”Herrens dag” kommer (2 Tess 2:2-3). Og når Herrens dag kommer skal Jesus ødelegge Antikrist ”med sin munns ånde” (v.8). Dette skjer etter den store trengsel, som igjen betyr at Herrens dag ikke kan identifiseres med den store trengsel.

Ifølge Malakias 4:5, skal en annen skikkelse fremstå før Herrens dag kommer: ”Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige.” Det er sannsynlig at denne profeten sikter til en av de to profetene som skal tjenestegjøre i den store trengsel (Åp 11:10). Disse profeter skal utføre tegn som blir gjentagelser av tegn som profeten Elias utførte (Åp 11:5/2 Kong 1:10; Åp 11:6/1 Kong 17:1). Det at en Guds profet fremstår i den store trengsel før Herrens dag kommer, peker på det faktum at Herrens dag kommer etter den store trengsel.

Om Herrens dag sier Paulus: ”Dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten” (1 Tess 5:2). Da Paulus skrev til de troende, kjente de til at Herrens dag skulle skje uventet ”som en tyv om natten” ettersom han hadde forkynt dem det på forhånd. Han gjør dem imidlertid oppmerksomme på at det er de ugudelige som skal oppleve Herrens dag som en tyv (v.4). Antakelig refererer Paulus til Jesu ord om sitt komme som en tyv i Matteus 24:43. Ifølge vers 30, har dette relasjon til Jesu nedstigning til jorden i herlighet etter den store trengsel. Igjen ser vi at Herrens dag ikke er den store trengsel, men kommer etter denne tiden når Jesus åpenbarer seg i herlighet.

Siden bortrykkelsen skjer idet Herrens dag begynner, og Herrens dag kommer etter den store trengsel, vil bortrykkelsen skje etter den store trengsel.

”FRED OG INGEN FARE”

I 1 Tessalonikerne 5:2 leser vi om ”Herrens dag”. I vers 3 leser vi om ”fred og ingen fare” og ”en brå undergang”. Er ikke dette en indikasjon på at Herrens dag begynner med en fredstid for så å forandres senere til en trengselstid? Vi leser også at Herrens dag innledes med bortrykkelsen (1 Tess 4:17). Vil ikke dette si at bortrykkelsen skjer før både fredstiden og trengselstiden?

Idéen om at Herrens dag består av en fredstid etterfulgt av en trengselstid bygger på en feilaktig oppfatning av hele avsnittet hvor ordene ”fred og ingen fare” forekommer. Her følger avsnittet som vi trenger å ta i nærmere øyesyn:

”Dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! - da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. Men dere brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv” (1 Tess 5:2-4).

Det går fram at Herrens dag kommer helt uventet på de som er ”i mørket”. Det er da ”en brå undergang” kommer over dem. Denne ”undergang” skal komme plutselig ”som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna”. Når Herrens dag inntreffer vil den altså bringe ”en brå undergang” over dem som nettopp hadde sagt ”fred og ingen fare”. Derfor, å insistere at Herrens dag begynner med en fredstid strider mot selve tekstsammenhengen. Herrens dag begynner helt klart med ”en brå undergang”.

Når det gjelder setningen, ”Når de sier: Fred og ingen fare”, er det nødvendig å påpeke at den ikke behøver å gjenspeile den aktuelle tilstand i verden før Herrens dag kommer. I Jeremia 6:13-14 leser vi:

”Både profet og prest farer med svik. De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.”

Med andre ord, ble det ikke fred selv om både profetene og prestene sa at det skulle bli det. Slik vil det etter all sannsynlighet være i endetiden. Det vil gitt løfter om fred og trygghet, men det blir ingen.

Angående uttrykket ”en brå undergang [gr. olethros]”, går det fram at dette ikke skal oppfattes som en trengselstid. I 2 Tessalonikerne 1:7-9 leser vi:

”Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse [gr. olethron] borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.”

Av den greske grunnteksten forstår vi at ”en brå undergang” i 1 Tessalonikerne 5:3 tilsvarer ”en evig fortapelse” i 2 Tessalonikerne 1:9. I samsvar med det vi har sett, skal dette inntreffe når ”Herrens dag” kommer. Det går klart fram at avsnittet over er en beskrivelse av Jesu åpenbarelse etter den store trengsel. Dette betyr at ”Herrens dag” kommer etter den store trengsel, og er dermed ikke ensbetydende med selve trengselstiden. (Se forøvrig svar på forrige argument.)

Paulus skriver i 1 Tessalonikerne 5:4 at ”dagen” (Herrens dag) ikke skulle ”komme over” de troende ”som en tyv”, dvs. uventet og plutselig. Det er i denne forbindelsen Paulus sier at det ”kommer en brå [uventet, plutselig] undergang over” de vantro (v.3). Dette er med på å vise at ”Herrens dag” vil bety undergang for de vantro da de troende blir bortrykket for å møte Jesus. Ut fra det vi har kommet fram til, skal dette skje etter den store trengsel når Jesus kommer igjen.

"GUD BESTEMTE OSS IKKE TIL VREDE"

I 1 Tessalonikerne 5:9 leser vi: "For Gud bestemte oss ikke til vrede." Betyr ikke dette at menigheten ikke skal være til stede under den store trengsel?

Når Paulus skriver, ”For Gud bestemte oss ikke til vrede”, knytter ordet ”For” det han sier her til slutten av forrige vers, hvor han skriver om ”håpet om frelse” (v.8). Paulus sier med dette at de troende har frelse i vente, ikke vrede. Han understreker dette i vers 9: ”For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.” Siden Paulus setter en kontrast mellom vrede og frelse, er det opplagt at han bruker ordet ”vrede” med tanke på fortapelse, slik han gjør i romerbrevet:

”Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vred.ens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret” (Rom 2:5)

”Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden” (Rom 5:9)

På dette grunnlag kan vi ikke påstå at Paulus sier de troende ikke er bestemt til trengsel – enten den er stor eller liten. Dette går klart fram av det han skriver tidligere i samme brevet til tessalonikerne:

”... så ingen skulle vakle i disse trengsler. Dere vet jo selv at vi er satt til dette. For da vi var hos dere, sa vi til dere på forhånd at vi skulle få trengsler” (1 Tess 3:3–4).

”LA DERE IKKE SKREMME”

Det står i 2 Tessalonikerne 2:1-2:

”Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham: La dere ikke så snart drive fra vett og sans! La dere ikke skremme, verken ved noen ånd eller ved noe ord eller ved noe brev som sies å komme fra oss, og som går ut på at Herrens dag alt er her.”

De troende hadde fått en falsk melding som gikk ut på at ”Herrens dag” alt var kommet. Siden de ble skremt av dette, betyr ikke det at de trodde at Jesus hadde kommet for å hente menigheten og at de nå måtte gjennomgå den store trengsel?

Meldingen som menigheten i Tessalonika hadde fått gjorde at Paulus måtte skrive, ”la dere ikke skremme”. Dette behøver imidlertid ikke bety at de ble skremt ved tanken på trengsel. Vi leser at de ”tok imot ordet under stor trengsel” (1 Tess 1:6), og Paulus hadde skrevet til dem: ”…da vi var hos dere, sa vi til dere på forhånd at vi skulle få trengsler” (1 Tess 3:4). I 2 Tessalonikerne 1:4 skrev han at han roste seg av dem ”i Guds menigheter på grunn av den tålmodighet og tro” de viste ”i alle de forfølgelser og trengsler” som de holdt ut. Det virker derfor ikke for meg at det var tanken på trengsel som skremte dem.

At den falske meldingen gikk ut på at Jesus hadde kommet, synes jeg er høyst usannsynlig. Påstanden kom angivelig fra Paulus, Silvanus og Timoteus (”som sies å komme fra oss” - 2 Tess 2:2, jfr. 2 Tess 1:1). Det er utenkelig at de av alle mennesker skulle bli igjen dersom saken gjaldt at menigheten var blitt hentet til himmelen.

Menigheten i Tessalonika hadde hørt i den falske meldingen at ”Herrens dag alt er her”. Uttrykket ”alt er her” (gr. enésteken) ble delvis brukt i eldre skrifter om det vi kaller det inneværende år, dvs. det år vi alt befinner oss i. Vi kan derfor anta at det ble påstått at Jesus skulle komme aldeles straks, ikke at han allerede hadde kommet. Dette går fram av oversettelsen fra 1930, hvor det står: ”som om Herrens dag stod for døren.”

Det er åpenbart at menigheten hadde kommet i en krampaktig stilling til Jesu gjenkomst. Noen av dem hadde til og med sluttet å arbeide siden de trodde at Jesus skulle komme med en gang (2 Tess 3:10-11). Meldingen skremte mange av dem fordi de antakelig var uforberedte og usikre med tanke på det som var i ferd med å skje. På grunn av deres feilaktige oppfatning av situasjonen ble de drevet ”fra vett og sans” (2 Tess 2:2). Paulus skrev så sitt andre brev til dem for å bringe det hele i balanse. Han korrigerer menigheten og viser dem at Herrens dag ikke kommer uannonsert. Det er visse forutgående tegn man skal gi akt på:

”La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og syndens menneske bli åpenbart, fortapelsens sønn” (2 Tess 2:3).

Paulus minnet tessalonikerne om at det var to ting som måtte finne sted før Herrens dag kunne komme, nemlig frafallet og åpenbaringen av ”syndens menneske” (Antikrist). Ifølge 1 Tessalonikerne 4:16-5:2, begynner Herrens dag med Jesu komme og samlingen av de troende for å møte ham. Siden frafallet og Antikrists åpenbarelse går forut for Herrens dag, må nødvendigvis disse to tingene finne sted før Jesu gjenkomst og de troendes samling. Rekkefølgen blir da følgende:

(a) frafallet

(b) Antikrists åpenbarelse

(c) Herrens dag når Jesus kommer igjen

Når Jesus kommer skal de troende som ”lider trengsel” får ”ro” (2 Tess 1:7). De skal ”rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren” (1 Tess 4:17). På denne måten blir de ikke gjenstand for Guds dom som rammer de ugudelige ”når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler [...] med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud” (2 Tess 1:7-8). Dette skjer når Jesus ødelegger Antikrist ”med sin munns ånde” (2 Tess 2:8).

Paulus’ anliggende i 2 Tessalonikerne 2 er å vise at Jesu gjenkomst og de troendes samling ikke kan finne sted umiddelbart fordi først står Antikrist fram. Dette hadde Paulus allerede forklart for de troende i Tessalonika for han sier: ”Minnes dere ikke at jeg sa dere dette da jeg ennå var hos dere?” (v.5). Derfor kunne de bare se bort fra meldingen som hadde kommet til dem.

”SYNDENS MENNESKE”

Er ikke åpenbaringen av Antikrist den første hovedbegivenheten på ”Herrens dag”, ifølge 2 Tessalonikerne 2:2-3?

Versene det hentydes til lyder slik:

”La dere ikke skremme, verken ved noen ånd eller ved noe ord eller noe brev som sies å komme fra oss, og som går ut på at Herrens dag alt er her. La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske bli åpenbart, fortapelsens sønn.”

Her går det klart og tydelig fram at Herrens dag ennå ikke hadde kommet siden ”syndens menneske” (Antikrist) ennå ikke var åpenbart. Med andre ord, Antikrists åpenbaring skjer før Herrens dag kommer. Det er ikke slik å forstå at dette er det første som skjer på Herrens dag.

Ifølge 1 Tessalonikerne 4:16-5:2, er de første hovedbegivenheter på Herrens dag Jesu komme ned til lufthimmelen, oppstandelsen av de døde i Kristus og de troendes bortrykkelse for å møte ham i skyene. Etter at Paulus har lagt ut om disse begivenhetene i slutten av kapittel 4 henviser han til det hele i kapittel 5 vers 2 med betegnelsen ”Herrens dag”.

Det som videre skjer finner man i 2 Tessalonikerne 2:8 hvor det står om Antikrist: ”... han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet.” Herrens dag resulterer i Antikrists ødeleggelse, ikke hans åpenbaring.

”JESU KRISTI KOMME”

I 2 Tessalonikerne 2:1 leser vi om ”vår Herre Jesu Kristi komme [gr. tes parusias] og vår samling hos ham”. I vers 8 leser vi om at Jesus skal ødelegge Antikrist når hans ”gjenkomst åpenbares i herlighet [gr. epifaneia tes parusias]”. Sier ikke disse to greske uttrykkene at Jesu gjenkomst skal skje i to akter; først et hemmelig komme for å hente menigheten til himmelen før den store trengsel, dernest et offentlig komme for verden etter den store trengsel?

Dersom vi ser nøyere på de greske ordene som er nevnt, ser vi at det finnes ingen dekning for en slik slutning.

Ordet parusia betyr ‘nærvær’ eller ‘tilstedeværelse’ (2 Kor 10:10; Fil 2:12), og er brukt om en persons ankomst (f.eks. 1 Kor 16:17; 2 Kor 7:6, 7). I klassisk gresk ble dette ordet brukt om en guddoms ankomst til en kultplass, eller en konges ankomst til en by. Det finnes ikke noe i ordet som støtter ideen om et hemmelig komme. Ordet parusia er faktisk brukt i Matteus 24:3 og 27 om Jesu gjenkomst i herlighet, noe Jesus selv sier skal finne sted etter den store trengsel (Matt 24:21, 29-30). Dette ordet er også brukt av Paulus i 1 Tessalonikerne 4:15 når han innleder beskrivelsen av de troendes bortrykkelse til Jesus i skyene i vers 17.

Ordet epifaneia i 2 Tessalonikerne 2:8 betyr både ‘utstråling’, ‘fremvisning’, og ‘tilsynekomst’. Bortsett fra å bli brukt sammen med parusia, er det også brukt som et selvstendig ord om Jesu gjenkomst, for eksempel i 2 Timoteus 4:8, hvor Paulus skriver om ”alle som har elsket hans komme [epifaneia]”, og i Titus 2:13, hvor han skriver om å vente på ”det salige håp og åpenbaringen [epifaneia] av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet”. Det er tydelig at de troende venter på Jesu epifaneia. Dette greske ordet er dermed nærmest synonymt med parusia.

Ut fra det foregående forstår vi at tes parusias i 2 Tessalonikerne 2:1, når de troende skal samles hos Jesus, ikke er et komme som skal finne sted flere år forut for epifaneia tes parusias i vers 8. Det utvidede uttrykket i vers 8 har til hensikt å understreke herligheten ved Jesu komme i forhold til ødeleggelsen av Antikrist. Paulus refererer altså ikke til et hemmelig komme før den store trengsel i vers 1. Han taler her om det samme Jesu komme som i vers 8. Det at Paulus skrev om det samme Jesu komme i vers 1 og 8 i 2 Tessalonikerne 2, er illustrert ved at han også skrev om det samme Jesu komme i vers 1 og 8 i 2 Timoteus 4, hvor uttrykket ”hans komme [epifaneia]” forekommer i begge versene.

Det brukes dessuten et tredje gresk ord i forbindelse med Jesu gjenkomst - apokalupsis, som betyr ‘åpenbarelse’. Paulus bruker dette ordet blant annet i 2 Tessalonikerne 1:7 hvor han skriver at de troende som ”lider trengsel” får ”ro” når ”Herren Jesus åpenbarer seg [apokalupsei] fra himmelen med sin makts engler”.

Ved nøye studium av Bibelen ser man at disse tre greske ordene brukes om hverandre når det undervises om Jesu gjenkomst. For eksempel: ”Styrk hjertene, for Herrens komme [parusia] er nær!” (Jak 5:8); ”Hold budet rent inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse [epifaneia]” (1 Tim 6:14); ”Dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse [apokalupsis]” (1 Kor 1:7). At disse ordene brukes om hverandre, illustreres også ved at både apokalupsis og parusia brukes om ”den lovløse” i 2 Tessalonikerne 2. I vers 3 og 6 står det at han skal bli ”åpenbart” (apokalyfthe), og i vers 9 står det at han ”kommer” (parusia). Begge disse ordene går ut på det samme, slik det også er tilfelle når de brukes om Jesu gjenkomst.

Min konklusjon er at 2 Tessalonikerne 2 ikke taler om to akter i Jesu gjenkomst - et komme før, og et komme etter den store trengsel. Kun ett Jesu komme er skildret når de troende samles hos ham og Antikrist ødelegges etter den store trengsel.

”DET SALIGE HÅP”

I Titus 2:12-13 leser vi at de troende skal ”leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet”. Er ikke ”det salige håp” utfrielse fra den store trengsel ved en bortrykkelse til himmelen?

Begrepet ”håp” er knyttet til Jesu gjenkomst, men det innebærer ikke å unnslippe trengsler og vanskelige tider før Jesus kommer igjen. Jesus sa jo: ”I verden har dere trengsel” (Joh 16:33). Og Paulus sa: ”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apg 14:22).

Om håpet leser vi:

”Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren” (1 Joh 3:2-3).

Håpet handler om å møte Jesus og bli ham lik når han åpenbares. Uttrykket ”det salige håp” dreier seg derfor om foreningen med Jesus når hans herlighet åpenbares, slik det står i Titus 2:13. Som et resultat vil Jesu gjenkomst gjøre slutt på all trengsel, nød og angst for de troendes vedkommende. Paulus skriver til de troende:

”Dere som lider trengsel, skal han [Gud] gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler” (2 Tess 1:7).

Heri ligger ”det salige håp”. Det innebærer å bli Jesus lik og å få ro etter å ha lidt trengsel. Det handler ikke om å bli utfridd fra trengselstiden ved å bli bortrykket til himmelen på forhånd.

”BORTRYKKET”

I Hebreerne 11:5 leser vi: ”Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden.” Er ikke Enok et forbilde på menigheten som blir bortrykket til himmelen når Jesus kommer?

Selv om Enok ble bortrykket må vi være klar over at et tenkt forbilde ikke kan styre det som skal skje, på samme måte som en skygge ikke kan styre det som kaster skyggen. Bibelen sier at når Jesus kommer igjen skal de troende ”rykkes opp i skyer, opp i luften” (1 Tess 4:17). Der skal de troende ”møte Herren” som ”skal komme ned fra himmelen” (v.16). Det står ikke noe her om at de troende skal opp til himmelen eller himmelrommet, men bare ”opp i luften”.

Et forbilde som etter alt å dømme ligger nærmere det som skal skje med menigheten når Jesus kommer, er det som hendte med evangelisten Filip. Det står om ham etter at han hadde døpt hoffmannen:

”Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han drog sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Asdod” (Apg 8:39-40).

Filip ble altså rykket bort, dvs. bortrykket, for så å bli satt ned et annet sted. Dette synes å gjenspeile det som skal foregå ved Jesu gjenkomst. De troende fra hele verden skal ”rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren” (1 Tess 4:17), for så å følge ham i hans nedstigning til Jerusalem. Sakarja 14:4 sier: ”På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst.” 

”HAN KOMMER MED SKYENE”

I Åpenbaringen 1:7 står det: ”Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham.” Er ikke skyene som er nevnt her en beskrivelse av de blafrende, hvite kjortlene til de troende som kommer tilbake sammen med Jesus fra himmelen, dit de ble bortrykket før den store trengsel?

Ordet ”sky” brukes riktignok metaforisk enkelte ganger i Bibelen. I for eksempel Hebreerne 12:1 står det om en ”stor sky av vitner”. Her kommer det klart fram at det refereres til mennesker. Men når det gjelder Åpenbaringen 1:7 er det ingen grunn til å forstå ordet ”skyene” metaforisk, siden flere andre henvisninger til Jesu gjenkomst i Bibelen viser at dette kan tas bokstavelig. I Markus 13:26 står det at Jesus skal bli sett ”i skyene” når han kommer, og i Lukas 21:27 står det at Jesus skal komme ”i skyen med kraft og stor herlighet”. Videre leser vi at ved Jesu gjenkomst skal de troende ”rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren” (1 Tess 4:17). Ingen av disse skriftstedene gir inntrykk av at det gjelder noe annet enn bokstavelige skyer.

Vi leser i forbindelse med Jesu himmelfart at han ble løftet opp mens disiplene så på, ”og en sky tok ham bort fra deres øyne” (Apg 1:9). To engler åpenbarte seg for disiplene og sa at Jesus skulle komme igjen ”på samme måten” som de så ham fare opp til himmelen (v.11). Dette tilsier at Jesus skal bli synlig i en sky når han kommer. Det er ikke ‘blafrende, hvite kjortler’ som er emnet. Jeg kan derfor ikke se at Åpenbaringen 1:7 er bevis for en bortrykkelse av de troende til himmelen før den store trengsel.

”DET SOM SKAL KOMME ETTER DETTE”

I Åpenbaringen 1:19 sier Jesus til Johannes: ”Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette.” Uttrykket ”det du så” går på Johannes’ syn av den herliggjorte Jesus i det første kapitlet, mens ”det som nå er” gjelder menighetene som er beskrevet i det andre og tredje kapitlet. Fra det fjerde kapitlet skildres ”det som skal komme etter dette”. Er ikke dette det som skal skje etter menighetens epoke? Ordet ’menighet’ er ikke nevnt igjen før i kapittel 22 som er det siste kapitlet i Åpenbaringsboken. Betyr ikke dette at menigheten er i himmelen under den store trengsel (som beskrives fra kapittel 6-18)?

Det at ordet ”menighet” ikke forekommer i Åpenbaringsbokens hoveddel (kapittel 4-21), betyr ikke nødvendigvis at menigheten ikke er på jorden i den store trengsel. (Her menes den globale menighet slik Paulus bruker uttrykket i Efeserne 1:22-23, der han sier at Gud gav Jesus ”som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme”.)

Et studium i Åpenbaringsboken viser at det kun er tale om lokale menigheter når ordet ”menighet” forekommer. Vi leser for eksempel om ”menigheten i Efesus” (2:1) som var en av ”de sju menigheter” (1:4, 11, 20), ellers kalt for ”menighetene” (2:7; 22:16). Hovedvekten er imidlertid lagt på den enkelte troende i menighetene. Dette ser vi blant annet av at det gis løfter til ”den som seirer” i alle menighetene (2:7, 11, 17, 26; 3:5, 12, 21). Senere i boken nevner Johannes de som kalles for ”brødre” (6:11; 12:10; 19:10), ”de som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd” (12:17), ”Jesu vitner” (17:6), og ”de hellige” (13:7, 10; 14:12; 16:6; 17:6). Disse betegnelsene peker på troende mennesker. Og det er nettopp troende mennesker som utgjør menigheten, både lokalt og globalt. Dermed ser vi at menigheten er til stede på jorden i Åpenbaringsbokens hoveddel.

Når det står: ”Skriv [...] det som skal komme etter dette”, kan det helt enkelt være en henvisning til det som skulle bli vist Johannes etter den første visjonen av Jesus og menighetene. Dette betyr imidlertid ikke at det Johannes fikk se fra det fjerde kapitlet og framover ikke angår menighetene. Det ser vi blant annet av følgende:

I kapittel 3 sier Jesus til engelen for menigheten i Sardes:

”Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg. Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det” (v.3-4).

Dette kan sammenlignes med det Jesus sier i kapittel 16, vers 15:

”Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.”

Jesu utsagn her står i nær tilknytning til hendelser som hører den store trengsel til, slik det neste vers viser: ”Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon” (v.16). Vi legger merke til at det er noen ord som går igjen i begge uttalelser av Jesus: ”jeg kommer som en tyv”, ”våker”, ”klær” og ”gå”. Det er klart at Jesus talte om samme sak i begge tilfeller. Når samme språkbruk finnes i kapittel 16, så vel som i kapittel 3, sier dette oss at det er menigheten som tiltales i begge tilfeller. Dette vil si at menighetens epoke slutter ikke før den store trengsel, men strekker seg helt til Jesus kommer tilbake til jorden slik det skildres i kapittel 19.

”KOM OPP HER”

I Åpenbaringen 4:1-2 står det:

”Deretter så jeg [Johannes]- og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette. Straks ble jeg bortrykket i Ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen.”

Er ikke Johannes et bilde på menigheten i og med at det som skjedde med ham er et forbilde på det som skal hende menigheten? Betyr ikke dette at menigheten blir bortrykket til himmelen før den store trengsel?

Det finnes ikke noe i avsnittet som tilsier at Johannes skulle være et bilde på menigheten. Vi får bare vite at Johannes ble tatt opp til himmelen for å se hva som skal skje i endetiden. Men Johannes var ikke bare i himmelen da han mottok synene. Senere i Åpenbaringsboken er Johannes tilbake på jorden der han får flere syner (9:1-11, 10:1-5; 11:1; 13:1; 17:1-3; 18:1). Dersom Johannes virkelig er et bilde på menigheten, må det nødvendigvis bety at menigheten stiger opp til himmelen og kommer ned til jorden igjen flere ganger i løpet av den store trengsel. En slik tolkning er selvfølgelig urimelig.

Det at ordet ”bortrykket” brukes i Åpenbaringen 4:2 (”Straks ble jeg bortrykket i Ånden”), må ikke få oss til å tenke på det som i alminnelighet kalles for bortrykkelsen (samlingen av de troende hos Jesus i skyene idet han kommer igjen). Det er fordi grunntekstens formulering av verset sier helt enkelt: ‘Og straks ble jeg [gr. egenómen] i Ånden.’

De to første versene i Åpenbaringen 4 er derfor et for tynt grunnlag å bygge en teori på om at menigheten bortrykkes til himmelen før den store trengsel.

”SJU ILDFAKLER”

I Åpenbaringen 4:5 står det: ”Sju ildfakler brenner foran tronen.” Er ikke de ”sju ildfakler” det samme som ”de sju lysestaker” som Jesus sier er de ”sju menigheter” (Åp 1:20)? De sju lysestaker som var på jorden ser vi brenne foran Guds trone. Vil ikke dette si at menigheten skal bli hentet til himmelen før den store trengsel?

Fortsettelsen av nevnte vers i Åpenbaringen 4 sier: ”Sju ildfakler brenner foran tronen, det er de sju Guds ånder.” Det er åpenbart at menigheten ikke kan betegnes som Guds ånder.

Da Johannes skrev til de sju menighetene hilste han dem med nåde og fred fra Gud, Jesus Kristus og ”de sju ånder” (Åp 1:4–5). Dette synes å vise at ”de sju ånder” er et uttrykk som beskriver Den Hellige Ånd. Støtte for denne påstand finner vi i Jesaja 11:2 der Guds Ånd er presentert som sju Ånder: ”Herrens Ånd [1] [...] visdoms [2] og forstands Ånd [3], råds [4] og styrkes Ånd [5], den Ånd som gir kunnskap om Herren [6] og frykt for ham [7].” Her ser vi sju karaktertrekk som Guds Ånd har. Dette er nok forklaringen på uttrykket ”de sju Guds ånder”. I Åpenbaringen 3:1 og 5:6 leser vi at Jesus ”har” de ”sju Guds ånder”, og dette går i tråd med det faktum at Den Hellige Ånd er ”Jesu Ånd” (Apg 16:7).

Vi konkluderer med at ildfaklene foran Guds trone i Åpenbaringen 4:5 ikke viser at menigheten skal bli bortrykket til himmelen før den store trengsel.

”DE SJU GUDS ÅNDER”

I Åpenbaringen 4:5 står det om ”de sju Guds ånder” som er ”foran tronen” i himmelen. Fremstiller ikke dette Den Hellige Ånd i himmelen etter at han er kommet dit sammen med menigheten før den store trengsel?

I det neste kapittel i Åpenbaringsboken leser vi om ”de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden” (Åp 5:6). Dette vil si at selv om Den Hellige Ånd er fremstilt som værende i himmelen, er han samtidig på jorden. Han er, med andre ord, allestedsnærværende (Sal 139:7-10).

Bibelen viser at Den Hellige Ånd er i de troende (Joh 14:17), og siden det kommer klart fram at det vil være troende på jorden under den store trengsel (f.eks.: Åp 12:17; 14:12), kan han umulig ha trukket seg tilbake til himmelen på denne tiden. Det faktum at det finnes en mulighet til omvendelse i den store trengsel (Åp 9:20-21; 16:9), peker også på at Den Hellige Ånd er til stede, for det er nettopp han som gjør menneskers omvendelse mulig (Joh 16:7-11). Derfor kan det ikke påstås at Den Hellige Ånd er fraværende de siste årene før Jesus kommer tilbake. Åpenbaringen 4:5 er således ikke noe indikasjon på at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel.

"ET GLASSHAV”

I Åpenbaringen 4:6 står det: ”Og foran tronen er det likesom et glasshav, likt krystall.” Er ikke glasshavet et symbol på menigheten som blir hentet til himmelen før den store trengsel?

En annen henvisning til dette glasshavet finner vi senere i Åpenbaringsboken:

”Og jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet med ild. De som hadde seiret over dyret og dyrets bilde og over tallet for dyrets navn, så jeg stå ved glasshavet, med Guds harper i hånd” (Åp 15:2).

Her ser vi martyrer som har seiret over Antikrist og som står ”ved” (gr. epi - ‘ved’ eller ‘på’) glasshavet. Dette tilsier at glasshavet ikke kan symbolisere mennesker, siden mennesker står på det. Derfor kan vi se bort fra påstanden om at glasshavet er et symbol på menigheten. Dette vil igjen si at Åpenbaringen 4:6 ikke er et argument for at menigheten befinner seg i himmelen under den store trengsel.

”VÅRT BLOD”

I Åpenbaringen 6:10 står det om martyrene:

”De ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?”

Disse martyrene roper til Herren om hevn. De er veldig ulik Stefanus, menighetens første martyr, som vi leser om i Apostlenes Gjerninger 7:60:

”Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.”

Betyr ikke dette at martyrene i Åpenbaringen 6 er en frelsesgruppe fra den store trengsel, mens menigheten er i himmelen?

Menighetens martyrer har ikke alle hatt, eller vil ha, samme sinnelag som Stefanus. Martyrene i Åpenbaringen 6 ble brutalt ”slått i hjel [bokstavelig: ‘slaktet’] for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde” (v.9). Hvem kan vel klandre dem fordi de lengter etter at Herren skal ”holde dom og hevner” deres blod (v.10)? Paulus skrev faktisk at når Jesus kommer tilbake skal han ta ”hevn over dem” som ”fører trengsel over” de troende (2 Tess 1:6-8).

Legg merke til at martyrene ikke blir refset av Herren, men ”det ble sagt dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv” (v.11). Det går fram her at det fastsatte tall på martyrer blir nådd først på slutten av den store trengsel. Deretter kommer Jesus tilbake og oppstandelsen av ”de døde i Kristus” finner sted (1 Tess 4:16), som også martyrene får del i. Det finnes da ingen grunn til å betrakte dem som en frelsesgruppe som ikke tilhører menigheten. Av dette følger det at Åpenbaringen 6:10 ikke kan brukes som et argument at menigheten er i himmelen under den store trengsel.

”EN STOR SKARE”

I Åpenbaringen 7:9 får Johannes se ”en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender”. I vers 14 blir det sagt: ”Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.” Er ikke den store skaren menigheten som ”kommer ut av”, dvs. unnslipper den store trengsel ved å bli hentet til himmelen før denne tiden kommer?

Denne måten å tolke ordene ”kommer ut av” er ukorrekt av flere grunner.

I vers 13 blir Johannes spurt om denne store skaren: ”Hvem er de? Og hvor er de kommet fra?” Johannes svarer: ”Herre, du vet det!” Og så ble det sagt ham: ”Dette er de som kommer ut av den store trengsel” (v.14). Svaret på hvor de kom fra, er den store trengsel. Dette vil si at de hadde vært i den store trengsel, men nå var kommet ut av den.

I vers 16 sies det om den store skaren: ”De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer”, og i vers 17 står det: ”Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.” Dette vitner om de prøvelser de opplevde på jorden. Vi skal ikke se bort fra at det her kan sikte til spesielle prøvelser under den store trengsel, da det for eksempel ikke er mulig å kjøpe mat uten at man har ”dyrets” merke (Åp 13:17). I tillegg til sult, er tørst en vanlig lidelse under forfølgelse.

Vi leser at de som utgjør den store skaren er ”kledd i lange hvite kjortler” (Åp 7:9). De er kledd på samme måte som martyrene i Åpenbaringen 6:9 f. Om disse står det:

”Og det ble gitt hver av dem en lang hvit kjortel. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv” (Åp 6:11).

Det virker som om den store skaren i kapittel 7 består av deres ”medtjenere og brødre” som blir slått i hjel i løpet av den lille stunden den store trengsel varer. Legg merke til det teksten sier om den store skare; de ”kommer ut av den store trengsel”. Ordet ”kommer” indikerer en fortsettende handling. Dette forteller oss at de som utgjør den store skaren ikke ankommer himmelen på same tidspunkt. Etter hvert som de ”kommer ut av den store trengsel” ved martyrdøden, blir åndene deres forflyttet i himmelen. På slutten av den store trengsel fremstår de som en stor skare slik Johannes fikk se.

Beretningen om den store skaren synes å være en foregripende parentes i det som ble vist Johannes om begivenhetenes gang i endetiden. Dette synet kommer så pass tidlig i Åpenbaringsboken for å vise de troende at deres lidelser i den store trengsel ikke er glemt hos Gud.

”BORTRYKKET TIL GUD”

I Åpenbaringen 12:5 står det: ”Og hennes barn ble bortrykket til Gud og til hans trone.” Er ikke ’barnet’ menigheten som blir bortrykket til himmelen før den store trengsel?

I begynnelsen av vers 5 leser vi følgende om kvinnens barn: ”Hun fødte en sønn, et guttebarn, som skal styre alle hedningefolkene med jernstav.” En henvisning til dette finner vi i kapittel 19:15:

”Ut av hans munn går det et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningefolkene. Og han skal styre dem med jernstav.”

Sammenhengen dette står i viser klart at det er tale om Jesus, og ikke menigheten.

I den siste del av Åpenbaringen 12:5 leser vi at kvinnens avkom ”ble bortrykket til Gud og til hans trone”. At dette viser til Jesus, ser vi av hans egne ord: ”Jeg [...] har seiret og har satt meg med min Far på hans trone” (Åp 3:21). Dette skjedde etter Jesu oppstandelse da han ble ”tatt opp til himmelen” (Apg 1:11). Uttrykket ”bortrykket til Gud” i Åpenbaringen 12:5 har derfor med Jesu himmelfart å gjøre. Det dreier seg ikke om menigheten og kan derfor ikke brukes for å vise at menigheten blir bortrykket til himmelen før den store trengsel.

”HANS NAVN OG BOLIG”

I Åpenbaringen 13:6 står det: ”Det [dyret - Antikrist] åpnet sin munn til spott mot Gud - til å spotte hans navn og bolig og dem som bor i himmelen.” Siden Paulus sier menigheten er ”en Guds bolig” (Ef 2:22) og Antikrist spotter Guds ”bolig og dem som bor i himmelen”, betyr ikke dette at menigheten blir hentet til himmelen før Antikrists tid?

Det er ikke bare menigheten som kalles Guds bolig i Bibelen. Selve himmelen er i egentlig forstand Guds bolig, som vi ser av disse bønner: ”Se ned fra din hellige bolig, fra himmelen!” (5 Mos 26:15), og: ”Sku ned fra himmelen, se ut fra din hellige og herlige bolig!” (Jes 63:15). I Jesaja 26:21 finner vi en profeti om Jesu gjenkomst når han kommer ned fra himmelen: ”Herren går ut fra sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden.” Senere i Åpenbaringsboken nevnes Guds bolig på en måte som utelukker at den kan referere til menigheten:

”Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa. Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem” (Åp 21:3).

Antikrist spotter ikke bare Guds navn og bolig, men også ”dem som bor i himmelen”. Disse er antakelig kjeruber, serafer, himmelens engler og muligens troende som har dødd.

Ut fra dette konkluderer jeg at Åpenbaringen 13:16 ikke er noe bevis på at menigheten blir hentet til himmelen før Antikrist står fram.

”KRIG MOT DE HELLIGE”

I Åpenbaringen 13:7 står det: ”Og det ble gitt det [dyret - Antikrist] å føre krig mot de hellige og seire over dem.” Dette skjer ved at de hellige ”går i fangenskap” og ”drepes med sverd” (v.10). Siden Jesus sier om menigheten i Matteus 16:18: ”dødsrikets porter skal ikke få makt over den”, vil ikke dette si at disse hellige ikke tilhører menigheten som blir hentet til himmelen før den store trengsel?

Vi kan se på Åpenbaringen 13:7 hvor det står at Antikrist blir gitt ”å føre krig mot de hellige” i lys av Åpenbaringen 12:17: ”Dragen [djevelen] [...] drog av sted for å føre krig mot [...] dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd.” Paulus omtaler de troende i menigheten som de som ”holder Guds bud” (1 Kor 7:19), og har ”Kristi vitnesbyrd” (1 Kor 1:6). Det er dermed klart at de som blir forfulgt i den store trengsel er mennesker som tilhører menigheten.

Åpenbaringen 14:13 kaller de som blir martyrer i den store trengsel som ”de døde som dør i Herren” som ”skal hvile fra sitt besvær”. At disse er mennesker som tror på Jesus går fram av det foregående vers: ”Heri består de helliges tålmodighet, de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro” (Åp 14:12). De ”hellige” i Åpenbaringsboken er altså mennesker som har troen på Jesus. Også Paulus bruker uttrykket ”de hellige” nettopp på de troende som utgjør menigheten (2 Kor 1:1; Ef 1:1; Fil 1:1; Kol 1:2; osv.).

Når Jesus talte om at ”dødsrikets porter” ikke får makt over menigheten, kunne han umulig ha ment at troende mennesker skulle slippe å lide forfølgelse ved fengsling og martyrdød. Helt fra menighetens begynnelse og opp gjennom dens historie har de troende utholdt forfølgelse ved nettopp fengsling og martyrdød (jfr. Apg 4:3; 5:18; 7:58; 8:1, 3; 12:1-4; 14:19; 16:22-24; 22:4; 24:27). Den sanne menighet har til alle tider måtte lide for Jesu navns skyld, og mange millioner har blitt martyrer gjennom århundrene. Når det gjelder vår egen tid kan vi bare tenke på det som hender de troende i muslimske land så vel som i kommunistiske stater. Likevel seirer menigheten gjennom forfølgelse. Martyrenes blod er i sannhet menighetens utsæd.

De troende som må gi sitt liv i den store trengsel kommer faktisk til å seire over djevelen og Antikrist, selv om det i det naturlige kan virke motsatt. Vi leser i Åpenbaringen 12:11:

”De har seiret over ham [djevelen] i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.”

Johannes skrev også følgende om martyrene fra den store trengsel: ”De som hadde seiret over dyret og dyrets bilde og over tallet for dyrets navn, så jeg stå ved glasshavet” (Åp 15:2).

Av de foregående ser vi at det er ingenting i Åpenbaringen 13:7 som tyder på at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel.

”ALLE SOM BOR PÅ JORDEN”

I Åpenbaringen 13:3, 7, 8 & 15 står det:

”All jorden [...] fulgte etter dyret [Antikrist] [...] Og det ble gitt det makt over hver stamme og hvert folk og hvert tungemål og hvert folkeslag. Alle som bor på jorden, skal tilbe det [...] Og det [et annet dyr - den falske profet] fikk makt til å [...] gjøre så at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, skulle drepes.”

Siden alle på jorden enten tilber Antikrist eller blir drept, betyr ikke dette at menigheten må bli hentet til himmelen før han kommer til makten?

Ifølge Jesus vil det være rettferdige individer som overlever trengselstiden og går inn i riket etter dommen over folkeslagene når han kommer igjen (Matt 25:31-46). Dette tyder på at det vil være mennesker som verken tilber Antikrist eller blir drept. Antikrists intensjon er å ta livet av alle som ikke bøyer seg for ham, men han kommer ikke til å lykkes. En grunn til dette er hans korte virketid på bare tre og et halvt år (Åp 13:5).

Det vil fremdeles være troende i live etter den store trengsel når Jesus kommer igjen. Paulus henviser til troende som overlever når han skriver om bortrykkelsen: ”Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem [de oppstandne troende] rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren” (1 Tess 4:17).

Konsekvensen av å nekte å tilbe Antikrist betyr derfor ikke at menigheten må bli hentet til himmelen før han kommer til makten.

”DE SOM HOLDER FAST VED GUDS BUD”

I Åpenbaringen 14:12 leser vi om ”de hellige [...] de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro”. Er ikke disse troende jøder i den store trengsel, siden de ”holder fast ved Guds bud”? Betyr ikke dette at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel?

De hellige som nevnes i kapittel 14, møter vi igjen i kapittel 12 som ”dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd” (v.17). De som blir martyrer blant dem er skildret i kapittel 6 som de ”som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde” (v.9). Johannes sier om seg selv at han ”var på den øy som kalles Patmos for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld” (1:9). I disse tre henvisningene ser vi at ”Guds bud” likestilles med ”Guds ord”, og at begge uttrykkene knyttes til Jesu ”vitnesbyrd”.

Den samme Johannes som skrev Åpenbaringsboken, skrev også om ”vitnesbyrdet” i 1 Johannes 5:9-11, og om å holde Gud bud (1 Joh 2:3, 4, 7, 8; 3:22-24; 4:21; 5:2, 3). Han sier at å holde Guds bud er det samme som å holde Guds ord, jfr. ”holder hans bud” (1 Joh 2:4), ”holder hans ord” (1 Joh 2:5). Dette ble skrevet til alle troende, og kan sammenlignes med Jesu budskap til menigheten i Filadelfia: ”Du [...] har holdt fast på mitt ord” (Åp 3:8). Dermed burde det være klart at de hellige som ”holder fast ved Guds bud og Jesu tro” i Åpenbaringen 14 ikke kan begrenses til troende jøder, men omfatter alle troende. Menigheten, som består av både troende jøder og hedninger (Ef 2:11-19), er dermed fremstilt som tilstede i den store trengsel.

Skriften gir ikke noen hentydning til en oppdeling av de troende, hvor noen tas ut av verden før den store trengsel, mens andre er til stede i denne tiden. Tvert imot, står det at Jesus sa: ”Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende” (Matt 28:20). Det Jesus kaller for ”verdens ende”, eller ”tidsalderens ende” som det heter på grunnspråket, inntreffer når han kommer igjen etter den store trengsel (jfr. Matt 24:3, 21, 29-31). Jesus talte om sitt åndelige nærvær hos alle sine egne inntil han kommer igjen til jorden på en fysisk måte.

I forbindelse med endetiden opplyser Paulus oss om følgende:

”Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob” (Rom 11:25-26).

Det går fram her at menigheten blir fulltallig først når alle gjenlevende av Israels folk blir frelst i det ”befrieren” (Jesus) kommer, noe som skjer etter den store trengsel. I likhet med Jesus, finnes det ikke noe skille hos Paulus mellom menigheten og troende i den store trengsel.

På dette grunnlaget kan ikke Åpenbaringen 14:12 brukes for å hevde at menigheten er i himmelen under den store trengsel.

”GUDS VREDESSKÅLER”

Vi leser i Åpenbaringen 16 om ”Guds vredesskåler” som tømmes ut. Siden Gud ikke vil la de troende bli rammet av hans vrede, betyr ikke dette at menigheten må bli hentet til himmelen før den store trengsel?

Ved å se litt nærmere på virkningene av vredesskålene i Åpenbaringen 16, oppdager man at de troende på jorden ikke blir rammet av dette. Vi leser at Guds vrede er rettet mot ”de mennesker som hadde dyrets merke og som tilbad dets bilde” (v.2). Dette går i tråd med det som står i kapittel 14:9 & 10: ”Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger.”

De sju Guds vredesskålene, også kalt for ”de sju plager” (Åp 15:8), kan minne om noen av plagene og domsaktene som rammet Egypt på den tid Israels folk kom ut derfra. Her følger en sammenligning:

Vredesskålene (Åp 16) Domsaktene i Egypt (2 Mos)

1) ”Det kom en ond og                 ”[Det kom] byller på

    farlig byll på de                        spåmennene og på

    mennesker som hadde              alle egypterne.” (9:11)

    dyrets merke” (v.2)

2) ”Alt liv i havet                         ”Fisken i Nilen

    døde.” (v.3)                            døde.” (7:21)

3) ”Elvene og vannkildene             ”Da ble alt vannet i                               ble til blod.” (v.4)                    elven til blod.” (7:20)

4) ”Det ble den [solen]                 ”Det fôr ild ned på

    gitt å brenne menneskene          jorden.” (9:23)

    med ild.” (v.8)

5) ”Dyrets [...] rike ble                 ”Da ble det stummende mørkt

    formørket.” (v.10)                    i hele landet Egypt. ” (10:22)

6) ”Vannet i den [Eufrat]               ”Herren [...] gjorde havet

    tørket bort.” (v.12)                   til tørt land.” (14:21)

7) ”Fra himmelen falt                    ”Haglet slo ned alt som var på

    hagl så svært som                     marken i hele landet Egypt,

    hundre pund ned på                  både folk og fe. Alle vekster slo

    menneskene.” (v.21)                 haglet ned, og alle markens

                                                  trær brøt det i stykker.” (9:25)

Da domsaktene rammet Egypt, gjorde Gud imidlertid forskjell på Israels folk og egypterne. For eksempel, leser vi: ”Alle egypternes husdyr døde, men av Israels barns husdyr døde ikke et liv” (2 Mos 9:6). Når det gjelder haglet står det: ”Bare i Gosens land, hvor Israels barn bodde, falt det ikke hagl” (v.26). I forbindelse med mørket som kom over Egypt får vi vite følgende: ”Den ene kunne ikke se den andre, og ingen torde flytte seg fra sin plass i tre dager. Men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde” (2 Mos 10:23). Da Herren lot ødeleggeren slå i hjel alle førstefødte i Egypt, ble israelittene spart da han så lammets blod ved inngangen til husene deres (2 Mos 12:23). Alle disse domsaktene rammet egypterne, men israelittene var trygge fordi de var under Guds beskyttende hånd.

På slutten av den store trengsel kommer disse domsaktene til å gjenta seg, men denne gangen i en mye større skala. Og på samme måte som Israels folk ikke var gjenstand for domsaktene, kommer de troende til å bli beskyttet fra virkningene av vredesskålene. Det blir slik Herren sa til Farao gjennom Moses: ”Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk” (2 Mos 8:23).

I forbindelse med den sjuende skål leser vi: ”Og Gud kom i hu Babylon, den store, så han gav den begeret med hans strenge vredes vin” (Åp 16:19). Vi får vite at de troende blir spart om de lyder Gud:

”Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Kom ut fra henne, mitt folk! for at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet i hu hennes urettferdige gjerninger” (Åp 18:4).

Guds vrede kommer ikke til å ramme de troende som kommer ut fra "Babylon". Den kommer derimot til å ramme de ugudelige, slik også Paulus sier: ”For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet” (Rom 1:18).

Mellom den sjette og sjuende vredeskål, sier Jesus: ”Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker” (Åp 16:15). Dette utsagnet er rettet til de troende og sier at Jesu gjenkomst er like rundt hjørnet. Her ser vi enda en indikasjon på at de troende er på jorden når tiden for vredesskålene kommer. Og siden de troende på jorden ikke skal rammes av Guds vrede, betyr dette at de ikke må bli hentet til himmelen før vredesskålene tømmes ut.

”LAMMETS BRYLLUP”

I Åpenbaringen 19:7 står det: ”Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede.” I vers 9 står det: ”Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!” Siden bryllupet finner sted i himmelen før Jesus kommer tilbake til jorden, betyr ikke dette at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel?

Dersom vi betrakter kapitlet der disse versene står, oppdager vi at det begynner med lovprisning til Gud for Babylons undergang. Det lyder i denne forbindelse fire halleluja rop (v.1, 3, 4, 6). Da hører vi kunngjøringen om ”Lammets bryllup” (v.7). Dette sies derfor etter Babylons undergang som er noe av det siste som skjer i den store trengsel før Jesus kommer tilbake til jorden. Åpenbaringen 16:19 sier: ”Og Gud kom i hu Babylon, den store, så han gav den begeret med hans strenge vredes vin.” Så følger kapittel 17 og 18 som er viet beskrivelsen av Babylon og dens undergang.

Utsagnene om ”Lammets bryllup” i Åpenbaringen 19 lyder som i forventning til noe som skal skje; de er en kunngjøring om det forestående bryllupet. Selve begivenheten er ikke beskrevet. Straks etter kunngjøringen ser vi Jesus på en hvit hest på vei ned fra himmelen for å beseire Antikrist (v.11 ff). Dette tyder på at ”Lammets bryllup” finner sted når Jesus kommer igjen etter den store trengsel, og ikke i himmelen mens trengselstiden pågår.

Når Jesus kommer tilbake skal han opprette sitt rike. I denne forbindelse profeterte Jesus:

”Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike” (Luk 13:28, 29).

Når Jesus sier ”sitte til bords”, kan dette ha sammenheng med ”Lammets bryllups-måltid” siden i det neste kapitlet nevner han de som ”sitter til bords” i forbindelse med et bryllupsmåltid (14:7-11). Bryllupet synes derfor å finne sted når Jesus kommer igjen og oppretter riket på jorden.

I en av sine lignelser sa Jesus at Guds rike er ”å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn” (Matt 22:2). Her nevnes ”de innbudte” (v.3), og ”bryllupsfesten” (v.8). (Dette kan sammenlignes med Åpenbaringen 19:9 som omtaler ”de som er innbudt til Lammets bryllups-måltid”.) Jesu utsagn kan knyttes til det han sa til sine disipler ved innstiftelsen av nattverden: ”Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike” (Matt 26:29). Det er først når riket kommer at Jesus igjen skal drikke vin, denne gangen for å feire bryllup. Dette er også med på å vise at ”Lammets bryllups-måltid” finner sted når Jesus kommer tilbake og oppretter riket på jorden.

Brudens identitet er også med på å vise at ”Lammets bryllups-måltid” finner sted etter den store trengsel, og ikke i himmelen mens den store trengsel pågår på jorden. Vi leser om Jesu brud i Åpenbaringen 19:8:

”Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.”

Bruden består altså av ”de hellige”. Tidligere i Åpenbaringsboken ser vi de hellige nevnt, f.eks.: ”Og det ble gitt det [dyret - Antikrist] å føre krig mot de hellige” (Åp 13:7), og: ”Her er de helliges tålmodighet og tro” (Åp 13:10). Det er klart at de hellige, dvs. bruden, er til stede i den store trengsel som er den tid Antikrist er aktiv.

På slutten av den store trengsel sies det om Jesu hellige: ”Hans brud har gjort seg i stand” (Åp 19:7). Da skal Jesus komme, og oppstandelsen og bortrykkelsen av de troende skjer (1 Tess 4:16, 17). Disse blir kledd i ”rent og skinnende fint lin” (Åp 19:8), og skal møte brudgommen i luften. Deretter skal det feires ”bryllup” i Guds rike som nå blir opprettet på jorden. Dette markerer begynnelsen til den fullkomne og evige forening mellom Jesus og menigheten, slik det står i siste del av 1 Tessalonikerne 4:17: ”Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.”

Når det gjelder hvor bryllups-måltidet skal holdes gir profeten Jesajas bok oss svaret. I det siste verset i kapittel 24 leser vi om de kosmiske tegn i endetiden etterfulgt av Jesu komme for å regjere på jorden:

”Månen skal blyges, og solen skamme seg. For Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem. Og Guds herlighet skal stå for hans eldstes øyne” (Jes. 24:23).

Noen få vers senere fortelles det om bryllups-måltidet:

”Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell [Sions berg] gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin – med fete, margfulle retter og med klaret, gammel vin” (Jes. 25:6).

For å oppsummere: Uttalelsene om ”Lammets bryllup” i Åpenbaringen 19 gjør det ikke nødvendig for menigheten å bli hentet til himmelen før den store trengsel.

”HÆRENE I HIMMELEN”

I Åpenbaringen 19:11 står det:

”Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet.”

Dette verset og resten av kapitlet beskriver Jesu gjenkomst til jorden etter den store trengsel. I vers 14 leser vi: ”Hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent.” Siden vers 8 sier om Jesu brud: ”Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin”, betyr ikke dette at hærene er de troende som følger Jesus fra himmelen, dit de ble hentet før den store trengsel?

Det er mye som taler for at ”hærene i himmelen” som følger Jesus er i realitet englehærer. Jesus sa om sin gjenkomst: ”Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham ...” (Matt 25:31). Ut fra Åpenbaringen 5:11 får vi greie på at ”alle englene” utgjør et meget stort antall: ”Og jeg så, og hørte røsten av mange engler [...] tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen.”

Ifølge Jesus, er englene organisert i hærer, for han sa engang at han kunne ha bedt Gud om å sende ham ”mer enn tolv legioner engler” (Matt 26:53; en legion besto av ca. 6000 soldater). I Lukas 2:13 leser vi at det finnes englehærskarer: ”Med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare.” I Nehemja 9:6 står det om ”himmelens hær” som tilber Gud, og profeten Mika fikk en gang se ”Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham” (1 Kong 22:19). ”Himmelens hær” må i disse tilfellene være engler.

Når det gjelder de himmelske hærskarenes kledning (”fint lin, hvitt og rent”), leser vi i Åpenbaringen 15:6 om ”engler [...] kledd i rent og skinnende lin”. Og i Joh 20:12 står det om ”to engler i skinnende hvite klær”. De himmelske hærskarene som følger Jesus i hans nedstigning til jorden er utvilsomt himmelens engler. Å påstå at ”hærene i himmelen” er Jesu brud ut fra deres kledning holder ikke mål, selv om det er likheter i deres utseende. Denne likheten er antydet av Jesus i Markus 12:25 hvor han sier at de som får del i oppstandelsen ”er som englene i himmelen”.

Oppstandelsen av de troende er hentydet til i Åpenbaringen 19:8: ”Det er henne [Jesu brud] gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin.” Det synes å gå fram at tidspunktet for denne forandring i bekledning er når himmelen blir åpnet og Jesus åpenbarer seg på en hvit hest (v.11 ff). Bruden får sin nye klesdrakt når hun blir ikledd uforgjengelighet og udødelighet i oppstandelsen ved bortrykkelsen. Paulus sier:

”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet” (1 Kor 15:51-53).

Etter å ha møtt Jesus i luften i bortrykkelsen (1 Tess 4:17), er de troende delaktige i hans seier over Antikrist når han kommer ned til jorden. Åpenbaringen 17:14 sier:

”Lammet skal seire over dem [Antikrist og de ti konger], fordi han er herrers herre og kongers konge - seire sammen med dem som er med Lammet, de kalte og utvalgte og trofaste.”

Det at de troendes opprykkelse i skyene ikke er direkte omtalt i beskrivelsen av Jesu gjenkomst i Åpenbaringen 19 kan ha sin årsak i at avsnittet i første rekke handler om Jesu seier over ”dyret [Antikrist] og jordens konger med sine hærer” (v.19). Johannes gir bare en kortfattet beskrivelse av Jesu maktovertagelse av verden når han kommer. Samtidig gir han oss detaljer som ellers ikke kommer fram hos de andre som skrev om Jesu gjenkomst i Bibelen; for eksempel at Jesus rir på en hvit hest, så vel som en beskrivelse av hans kledning (v.12-13, 16).

Andre skribenter gir oss mer kunnskap om begivenhetene som inntreffer når Jesus kommer tilbake. For eksempel, bare profeten Sakarias opplyser oss at Jesus kommer ned på Oljeberget (Sak 14:4), og bare Paulus fikk åpenbart hva som skal skje med de oppstandne troende ved Jesu gjenkomst (1 Tess 4:16-17). Paulus, Johannes, Sakarias og de andre profetene og apostlene skrev og talte profetisk stykkevis. Det er bare når man setter sammen alle delene at det komplette bildet kommer fram.

Av det foregående ser vi at de omtalte versene i Åpenbaringen 19 ikke kan bli brukt for å argumentere at menigheten blir hentet til himmelen før den store trengsel.

”DE BLE LEVENDE OG HERSKET”

I Åpenbaringen 20:4 står det:

”Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og de som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år.”

Er ikke dette en beskrivelse av martyrenes oppstandelse fra den store trengsel etter Jesu gjenkomst til jorden, og dermed adskilt fra oppstandelsen av de troende som skjer før den store trengsel?

Dersom vi ser nærmere på vers 4 ser vi to grupper. Den første gruppe finner vi i første delen av verset: ”Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom.” Det å sitte på troner og holde dom i Kristi rike går igjen i løfter som blir gitt alle troende tidligere i Åpenbaringsboken (2:26; 3:21; 5:10). Også Paulus skriver det samme: ”De hellige (de troende) skal dømme [og styre] verden” (1 Kor 6:2 - etter Amplified Bible). Dette gir oss all grunn til å tro at den første delen av Åpenbaringen 20:4 skildrer de troende.

Den andre gruppen består av martyrene fra den store trengsel. De er gitt spesiell oppmerksomhet i den andre delen av verset: ”Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket med Kristus i tusen år.”

I det neste vers leser vi: ”Dette er den første oppstandelse.” Siden denne oppstandelse angår, blant andre, martyrene fra den store trengsel, sier dette oss at en oppstandelse av millioner av troende ikke kan ha funnet sted flere år tidligere, dvs. før den store trengsel. Dersom en slik oppstandelse skulle finne sted ville det som er skildret i vers 4 dreie seg om en annen oppstandelse, noe som tydeligvis ikke er tilfelle. Det skal faktisk finne sted en annen oppstandelse, men denne gjelder ”de andre døde” som blir levende etter ”de tusen år” (v.5). Dette betyr at den første oppstandelse omfatter alle troende, martyrene inkludert. Martyrenes oppstandelse er derfor ikke atskilt fra de troendes oppstandelse.

Ifølge Jesus, skjer den første oppstandelse på ”den siste dag”:

”Hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.” (Joh 6:40)

”Den siste dag” kommer helt i slutten av denne tidsalderen, altså etter den store trengsel. 

Når vi studerer ordlyden i Åpenbaringen 20:4, finner vi at Johannes ikke var vitne til selve oppstandelsen av de døde, men bare til det som skjedde siden. Det greske ordet for ”levende” i avsnittet ”de ble levende og hersket” dreier seg ikke om selve opplevelsen av å bli reist opp fra de døde. Ordet er ezesan, og er også brukt i Åpenbaringen 2:8 hvor Jesus sa han ”var død og er blitt levende”. Det handler om tilstanden av å være levende, i dette tilfelle etter å ha blitt reist opp fra de døde. Meningen med det Johannes skrev kan formuleres på denne måten: ’de levde (etter å ha blitt oppreist) og hersket.’ Dette viser at oppstandelsen allerede hadde skjedd da Johannes fikk se de som satt på troner. Det er ikke slik å forstå at oppstandelsen finner sted i Åpenbaringen 20. Alt tyder på at denne oppstandelsen skjer idet Jesus kommer tilbake etter den store trengsel i Åpenbaringen 19. Paulus er inne på dette når han skriver at ”de døde i Kristus” oppstår når Jesus kommer tilbake (1 Tess 4:16).